Livstegn fra oss!

Nå og da får jeg spørsmål om jeg ikke kan begynne å blogge igjen. Jeg tenker hver gang at "ja! det burde jeg!" meeeen så ja...vel....det går litt i glemmeboken. Så nå skal jeg for en gangs skyld ikke love noe. 

Siden det er et år siden sist gang tenkte jeg å gi en oppdatering på de store eventene som har skjedd siden sist. Min aller kjæreste Nemi fikk slippe den 16. desember i fjor. Hun ble bare 4,5 år gammel. Grunnen er at hun siden hun var valp slet med allergi. Vi holdt den lenge i sjakk med medisiner, men så kom det en periode hun ble skikkelig dårlig, uten at vi kunne finne noen forklaring på hvorfor. Når man har levd med en hund med fôrallergi noen år, så blir man ekstremt nazi på at de ikke skal få i seg noe. Vi brukte munnkurv på tur, var nøye med å rydde bort matskåler og å ikke søle når vi lagde mat. Hun var på det tidspunktet såpass dårlig at jeg i samråd med veterinær bestemte meg for å gi henne et halvt år til. Ble hun ikke vesentlig bedre på det halve året, så skulle hun få slippe. Hun ble ikke bedre. På hennes siste dag fikk hun spise alt hun ønsket. Vi gikk en god tur med henne og Blitz i skogen, hvor hun fikk gjøre akkurat som hun ville og leke med de kjekkeste lekene, som egentlig var forbeholdt belønning på trening. Så dro vi til dyrlegen hvor hun fikk den bedøvende sprøyta ute i bilen, mens hun lykkelig uvitende sto med hele hodet ned i en pakke grillpølser. Hun fikk et bein å tygge på i bilen, som hun spiste på helt til hun sovna. Hun fikk en verdig avslutning.


Bilde fra den siste turen. Jeg gjør et forsøk på å smile, egentlig ville jeg bare gråte.

___________________________________________________________________________________

Så over til noe langt hyggeligere. Oppdretteren til Blitz ventet valper i romjula, og jeg var litt av og på om jeg skulle ha valp. Jeg visste hvilken vei det gikk med Nemi og tanken på at Blitz skulle bli alenehund var vond. Blitz elsker andre hunder og hun elsker selskap. I tillegg ville det være godt å ha noe bra å se fram til i sorgen. Jeg var usikker på om tidspunktet stemte, for jeg skulle inn i mitt siste semester i studiet og jeg skulle skrive bacheloroppgave. Orket jeg en ung valp i tillegg til en så stor oppgave? Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne vente. Det måtte være nå, ellers ville det bli minste et par år til neste gang det passet, siden jeg tross alt skal ut i jobb etter studiene. 

Oppdretter hadde allerede satt meg på liste, selv om jeg vaklet mye fram og tilbake, og da jeg endelig greide å bestemme meg så var det en liten tispevalp der som skulle bli vestlending. Den 17. februar, nesten nøyaktig to måneder etter at Nemi forlot oss, satte jeg meg på flyet nordover og hentet verdens søteste lille sjarmklump som har fått navnet Happy. Hun var så søt og snill og rolig, reisen gikk som en drøm! Hun var en søt og snill valp i etpar dager før villdyret kom fram i henne *ler*. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde fått en sånn snill valp som folk snakker om at de noen ganger får. Hun ble ikke det, men det gjør ingenting! Det beste er at hun sover hele natta, det har hun gjort siden dag 3, og da er det utrolig hvor mye mer valperamp man tåler, når man har sovet godt om natta. 


Lille nurket, 8 uker gammel.

Nå har hun blitt en del større, 13 uker allerede! De vokser som ugress de små. Det er litt trist at det går så fort, men også litt deilig. Hakket nærmere tannfelling, litt mer ro inne og nærmere målet om å ikke ha argusøyne på henne til enhver tid.

___________________________________________________________________________________

Så det var hvert fall en liten oppdatering herfra. Kanskje spesielt hvis jeg finner det for godt å begynne å blogge igjen, og noen lurer på hvorfor det ikke er bilder av Nemi lenger.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Norske blogger

Snus i bloggen

Info





hits