Lydighetskurs med Siv Svendsen!

Før jul var jeg og Nemi vært på konkurranselydighetskurs med Siv Svendsen i regi av en av hundeklubbene jeg trener i. Jeg var veldig spent på dette kurset, for Siv skal være veldig flink. 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente, men bestemte meg for å delta med åpent sinn. Selv om man trener etter en metode, er det alltid noe man kan lære av andre. Noen ganger tar man med seg mye en tror kan passe til en selv, andre ganger mindre. Jeg tror det er viktig å gå for flere forskjellige instruktører for å få en større bredde i kunnskapen. Ingen trener likt og det finnes mange veier til Rom, og mange av veiene er like gode. Hundetrening er individbasert og det finnes ikke en bestemt oppskrift som passer for alle. Med dette i tankene gikk jeg spent på kurs.

Det er helt tydelig at dama har kunnskap. Selv om hun trener annerledes enn det jeg er vant med, kom hun med mye nytting. Jeg fikk kanskje ikke så mye input når det kom til generelt innlæring av øvelser, det var en del lokking og hjelp av hunden, og jeg ønsker hunden skal jobbe mest mulig selvstendig, men det er likefullt nyttig å se hvordan andre gjør det likevel. 

Det jeg fikk mest nytte av i løpet av kurset, var å utvide verktøykassen ift. å håndtere stresset til Nemi i treningssammenheng. Hun vil så mye, men vet ikke helt hvordan hun skal få det til, hun hører ikke skikkelig etter og har såååå lyst på belønningen. Det koker rett og slett litt over i schäferhodet og det kommer til uttrykk i uro og lyd. 

I helga syntes jeg hun var mye mer "utav det" enn hun pleier, mye høyere, mer uro og mye mer lyd enn vanlig. Det var utrolig furstrerende både for meg og Nemi. Jeg lærte litt hvordan jeg kunne bruke leke som belønning uten å gire henne så veldig opp. Nemi elsker leker og jeg synes det er litt synd at jeg ikke kan bruke det så mye fordi hun blir så gira av det. Når hun tipper litt over, så lærer hun veldig lite og blir utrolig for frustrert. Hvis jeg bare greier å kanalisere den energien hennes til noe mer konstruktivt, så blir hun etter hvert en utrolig bra konkurransehund. Vi må skynde oss langsomt. Det er ikke de tekniske øvelsene i seg selv som er problemet, det er å kunne utføre de selv om hun blir gira.

Så det vi tok med oss fra kurset var:
Å gjøre leken mindre stressfremkallende. Man må ikke ha drakamp eller kaste en ball for at det skal være en god belønning! Vi øvde på enkle øvelser og leken Nemi fikk var at en eller annen leke ble plassert i munnen hennes og hun fikk løpe litt og tygge litt på den for seg selv. Et annet moment som girer henne veldig opp ift. lek er når jeg tar den fra henne. Hun slipper på kommando, men så er det om å gjøre å få plassert leken så fort som mulig i lomma før hun rekker å stjele den på nytt. Når hun blir frustrert har hun også en tendens til å hoppe mye opp etter ryggen min for å prøve å stjele leken tilbake.

Så vi øvde på at hun skulle sitte rolig mens jeg dro leken fram og hun fikk ikke ta den før jeg la den i munnen hennes. Når leken var over skulle hun sitte mens jeg plasserte leken i lomma. Det høres enkelt ut, men det var det ikke. Med en gang jeg gjør antydning til å ville legge leken i lomma, så begynner hun å hoppe og stresse. I stedet for å rykke leken i lufta og bak(for å unngå at hun fikk tak i den) skulle jeg bare holde den i ro, inni hånda til hun satte seg igjen. På nytt skulle jeg legge den rolig i lomma. Hoppet hun, gjentok jeg det overstående. Slik holdt jeg på til jeg fikk lagt leka i lomma uten at hun prøvde å ta den. 

Jeg tror dette på sikt vil gjøre det enklere å bruke lek og at lek i seg selv ikke trenger å stresse henne så veldig opp. 

Et annet utbytte jeg fikk av kurset, var at vi trente en og en hund. Dette gjorde at det ble mye ventetid. Jeg byttet på å ha Nemi inne i hallen mens vi så på de andre hundene og å ha henne i bilen. Når jeg hadde henne i hallen trente vi på å være i ro, kunne se på de andre hundene å trene uten å gire seg opp. En utfordring vi har ift. dette er at Nemi veldig gjerne vil være med når hunder løper, spesielt om eier har gira stemmer. Det er fælt å stå å se på at andre hunder får leke mens hun må ligge i ro, og den store stygge ulven: Pipeleker. Hun går helt rabiat om en annen hund tygger på pipeleker og hun ikke får lov til å bli med. Hun hyler, skaper seg, drar og tar litt av.

Så vi jobba med å motbetinge alt dette. Belønne ro, ro, ro. Belønne for å se på at andre hunder leker uten at hun gjorde annet enn å se på osv. Dette gikk fort ganske fint og hun kunne slappe rimelig greit av. Pipeleker derimot tok mye lengre tid. Hver gang vi hørte et pip fra en leke fikk hun godbit. På slutten av kurset la hun nesten ikke merke til pipene, om jeg bare var flink til å belønne, så det var utrolig kjekt å få noe sånt ut av ventetiden også. I tillegg til å se hva andre har som utfordringer og hente med seg noen tips ift. det.

Det ble ikke tatt noen bilder av oss mens vi trente, men i mellom slagene fant vi på litt tull på egenhånd :)









Vår aller første hundeutstilling!

Nå kjenner jeg det begynner å krible i magen, vi skal på utstilling! For første gang har jeg en hund det er verdt å stille. Nemi er jo NKK-registrert, men siden hun er bruksschäfer, og selv til bruksschäfer å være er hun noe uvanlig i kroppsbygningen, så har jeg ikke tatt meg bryet med å stille henne. Blitz derimot er en helt vanlig hund uten noen spesielle linjer eller sånt bak seg så jeg er veldig spent på hvordan hun gjør det i ringen.

Jeg har aldri stilt hund før, så jeg er veldig spent på hvordan det skal gå. Det er valpeshow, Blitz' sitt første og siste(hun fyller 9 mnd. noen dager etter utstillingen). Vi har trent litt på oppstilling og sånt hjemme, men det er ikke alltid lett å få det til selv. Beina skal stå riktig osv og det er vanskeligere enn man skulle tro! Vi har ikke øvd så mye på å løpe venstresvinger da, så det må vi øve litt på. Jeg misstenker at det blir litt hopp og sprett og noe biting i båndet, men hun er en treningsmotivert liten frøken, så det er ikke umulig at vi skal få det greit til. 

Jeg er veldig spent på hvilken kritikk hun får, jeg synes jo hun er kjempefin men det kommer jo an på hva dommeren liker. Jeg skal reise sammen med ei venninne som har en whippet på samme alder som Blitz og de er kjempeforskjellig bygget. Hennes whippet er spinkel og smal, mens Blitz er litt kraftigere og etter mitt blikk, noe mer velproposjonert ut i fra alderen. Det er hvert fall sikkert at om dommeren foretrekker hennes type whippet, så vinner ikke Blitz noe særlig, for de er veldig forskjellige. Men men, uansett resultat, så tar vi det som trening og morro. I utstilling har man den hunden man har, det er ikke så mye man(eller i hvert fall jeg) kan gjøre for at hun skal få et bedre resultat. Klart kan gode handlere vise hunden på en god måte som gjør det lille ekstra, men for min egen del tror jeg ikke det er så mye jeg får gjort til og fra. Uansett er det bare for gøy, vi kommer ikke til å reise land og strand rundt for å sanke rosetter eller titler, men litt må vi jo prøve :)

Vi skal stille ut i Letohallen i romjula, siden vi allerede er i Lillehammer da, så passet det fint! Det er påmeldt 14 valper og 40 voksne whippeter, så det blir nok litt konkurranse. Spennende! Noen andre som skal til Leto og stille ut i romjula?

 

Julegave til hundene!

Jul nærmer seg med stormskritt og julegaveshoppingen er i full gang for de fleste. Her i huset kjøpes det julegaver både til og fra hundene. Jeg og ei venninne kjøper gaver til hverandre og hverandres hunder, i tillegg er jeg med i en secret santa for hundene i en facebookgruppe. 

Jeg har nå bestilt to gavepakker fra Flink Bisk, som er et abonnement der man får en pakke hver måned med diverse godbiter og leker. Nå er det tilbud der du får den første pakken til 99,- i stedet for 298,- som de vanligvis koster. Hundene får også DoggieBag som er det samme. DoggieBag er det de får hver måned, vi har fått to pakker til nå, så får vi se hvor lenge jeg holder abonnementet. FlinkBisk skal avbestilles etter denne pakken. Jeg har bestilt en pakke til mine hunder og en pakke til mammas hund for moroskyld siden de var så billige, som de skal få på julaften.



- Kjøper du julegave til dine/andres hunder?

Hvorfor bør du trene hunden din?

Den første grunnen som sikkert popper inn i hodet på de fleste er at hunden må trenes for at den skal bli lydig. Den må lære seg diverse kommandoer for å gjøre hverdagen mer forutsigbar og mer harmonisk for både hund og eier.

Det er egentlig et soleklart argument for å trene hunden din, men hva når hunden på rutine går og legger seg når den kommer inn fra tur, den kan gå pent i bånd og den kommer på innkalling, hva da? Vi er ofte veldig flinke til å trene med valpene, men når de da blir store og kjenner gamet, så er vi kanskje ikke så flinke til å trene lenger, eller? Jeg vet med meg selv at jeg er fæl til å ta ting for gitt hjemme. Når jeg sier "gå og legg deg" så mener jeg det, og da skal hunden gjøre det. Det jeg glemmer oppi det hele er jo at atferd må opprettholdes på et vis for at hunden skal gjøre det den får beskjed om. Hunder jobber ikke gratis. Jeg kan enten velge å heve stemmen, bli streng og sint, da vil hundene gå å legge seg, fordi det er ekkelt når mor blir sint. Eller jeg kan begynne å ta fram godbitene og belønne hundene for at de går og legger seg. Sistnevnet gir også raskere resultater etter min mening og fører til mye mindre mas(fra meg). Det er med på å opprettholde atferden. Ved å belønne av og til, vil hunden fortsette å gå å legge seg, fordi noen ganger kommer belønningen. Belønner man aldri, så gidder de ikke mer for det er ikke verdt det.

 

Men tilbake til overskriften. Hvorfor trene hunden? I tillegg til det åpenbare, så er det også en annen hyggelig bi-effekt. Du får et tettere bånd med hunden din. Du blir assosiert med noe positivt, i tillegg lærer hunden hvilke krav du stiller til den og hva den kan forvente og det gir trygghet. Den lærer også hva slags konsekvenser den kan vente seg hvis den velger å utføre atferden eller å la være. Det gir forutsigbarhet og trygghet. En hund som ser på eieren sin som en trygghet, vil som regel også søke til eier om den kommer opp i situasjoner den synes er skummelt. For eksempel så kommer mine hunder til meg hvis de føler seg plaget av en annen hund, i stedet for å si i fra og lage dårlig stemning og en potensiell konflikt. Mor fikser, mor passer på. 

Man må ikke ha konkurranseambisjoner for å trene hunden. Treningen trenger heller ikke være spesielt avansert eller teknisk vanskelig. Nå bruker jeg klikkertrening, men man må ikke bruke det for å trene positivt. Lokking fungerer godt det også. Det er ofte lettere for eieren, selv om hunden ikke lærer å tenke selv i like stor grad. Det er i og for seg ikke noe problem det heller. Er det bare snakk om triks, så gjør det ikke noe om man lokker og ikke har de helt tekniske ferdighetene inne.

I tillegg til det jeg har nevnt, vil du også få bedre kontakt med hunden rent fysisk. Ved å belønne hunden for å gå pent i bånd av og til, for eksempel når den tar kontakt, så føler jeg selv at vi går mer tur sammen, enn at jeg fungerer som et anker og frihetsberøver. Det samme når hundene går løse, de kommer innom og kikker hvordan det står til og håper på mulighet for litt snacks. På den måten er jeg alltid i tankene til hunden og det er større sannsynlighet for at de hører etter når jeg roper, fordi de egentlig alltid har en halv tanke på hvor jeg er, om jeg sier noe til dem.


En annen artig bi-effekt av tulletrening med triks osv. er jo at folk lett blir umåtelig imponerte. Det skal ikke så mye til! Alltid kjekt å ha et og annet partytriks i ermet for å løfte stemningen. 



Nei, vi vil ikke hilse - er det så vanskelig å forstå?

Det fascinerer meg hvordan noen folk må ha ting inn med teskje. Vi bor i byen, i blokk, og lufter hundene omtrent på gata når de skal på do. Da treffer vi ofte en del folk som går forbi. Det går stort sett greit, men så har du de hundeeierne da, som ikke evner å ta et hint eller forstå at vi ikke vil hilse.

Jeg har flere grunner for at jeg ikke vil at mine hunder skal hilse i bånd. Ingen av de innebærer at mine er aggressive eller noe sånt, for det er de ikke. Faktisk har mine hunder veldig lyst å hilse som regel, de også.
- Ved hilsing i bånd har ikke hundene mulighet til å utforlde språket sitt fritt, de har ikke mulighet til å trekke seg unna om noe blir ekkelt.
- Det blir fort båndsurr, spesielt for min del som har to hunder. Vikler hundene seg inn i båndene kan situasjonen fort bli intens, fordi hundene ikke kommer seg løs og det kan føre til ubehag og bråk.
- Jeg ønsker ikke at mine hunder skal ha skyhøye forventninger hver gang de ser en annen hund. Når mine hunder er i bånd, skal de drite i andre hunder vi måtte treffe.
- Når jeg går med begge hundene, er det rett og slett skikkelig upraktisk å la de hilse, spesielt kanskje på en trang gate. Det er bare dømt til å bli båndsurr. I tillegg har jeg en skikkelig happy go lucky whippet, så sannsynligheten for at den andre hunden synes hun er "for mye" er ganske stor.
- Du vet egentlig ikke hva slags hund det er du treffer. Hvor mange ganger har du ikke hørt "Å, han er baaare snill!" *GLEFS!*.
- Noen ganger kan man ikke unngå et møte i bånd. Kanskje er en annen hund løs og eier ikke har kontroll, eller man møtes rundt et hjørne slik at du ikke får tid til å gi beskjed, da ønsker jeg at mine hunder ikke har hatt noen dårlige erfaringer med båndmøter fra før, slik at de faktisk takler disse møtene man ikke greier å unngå. 



Jeg får ikke noia om jeg ikke greier å unngå en hilsing, jeg er ikke nervøs for at det skal bli bråk, men kan jeg unngå det, så gjør jeg det. Jeg har tidligere hatt en hund som ikke taklet båndhilsing, hun ble kjempeusikker og aggressiv. Det var en ekstra påkjenning å gå med henne i bånd.

Det er som regel sambo som er ute og lufter hundene, mens jeg er den som går hovedturene med dem. På hovedturene går de som regel løse, med mindre vi går i byen, og da blir hundemøter litt annerledes. Mine hunder får hilse så lenge alle er løse. Siden sambo er mest ute med de i bånd, er det også han som i de fleste tilfeller kommer inn med en oppgitt mine og forteller om en håpløs hundeier han har truffet på.



Sånn som her for en stund siden. Han er ute og lufter og venter på at hundene skal gå på do. En dame kommer i mot han med en rottweiler i bånd. Sambo begynner å rygge bakover med hundene som for å signalisere at han ikke vil hilse, rygger kanskje ti meter mens damen bare følger på med et forventningsfullt uttrykk i øynene. Sambo tenke hun tok hintet, før damen plutselig er helt oppi dem og han sier "Vi vil ikke hilse!" hvorpå hun svarer forfjamset "Åh? Ånei, jeg trodde det...". Og da lurer jeg LITT på hvor de sosiale antennene er, når man ikke oppfatter hintet når folk rygger VEKK fra en. 

Lignende hendelser har skjedd flere ganger. Man må virkelig si i fra i klartekst at man ikke vil hilse, det nytter ikke bare å gi fysiske hint. Klart, de fleste er heldigvis ikke sånn. De fleste vi møter virker en smule mer fornuftige og oppegående. Når jeg går med de i byen for eksempel, så pleier folk å ta et hint når jeg tydelig går i bue eller trekker meg vekk. Jeg får kanskje noen rare blikk, der jeg har en stirre-og-følge-godt-med-schäfer og en hopp-og-sprett-lykkelig-jeg-ELSKER-deg-whippet. Noen ganger virker det litt som om folk tror at bare fordi hundene ser ut som de vil hilse, så er det en invitasjon, uavhengig av hva eier selv sier.

Det artige er at denne påtvunge hilsingen tok seg opp etter at vi fikk Blitz. Da det bare var Nemi så var det ikke så ille. Det hendte noen ganger, men mye sjeldnere. Det er visst mer greit å hilse på en schäfer om det er en liten søt hund der i tillegg, for da må jo schäferen være snill. Det merker jeg forøvrig på tur også, folk er mindre skeptisk til å la sine hunder hilse på mine(når de er løse selvfølgelig) nå som jeg har Blitz kontra når jeg bare gikk med Nemi alene.

Er hundene løse, så må de gjerne hilse, for da går det på hundenes premisser og de kan vise språket sitt til det fulle!



- Hva mener du om hunder med eiere som vil hilse på din i bånd?

Bilder: Blitz' sin vintergarderobe!

Som den whippeten Blitz er så trenger hun klær. Jeg har en del liggende etter Tuva, men Blitz har blitt noe lenger i ryggen enn det Tuva var, så noe har jeg vært nødt til å kjøpe nytt. Ikke at det er meg i mot, jeg elsker å handle til dyra! Det er ikke så spennende å vise Nemi sin, for hun bruker nesten aldri klær. Merk at dette ikke er et sponset innlegg.

Non-stop pro varmedekken. Kjøpt hos Xxl. 

Hurtta outdoor ultimate varmedekken. Dette er dessverre for stort til henne, jeg håper hun vokser i det, evt. kommer det til å brukes i kombinasjon med andre klær når det er veldig kaldt. Kjøpt hos Divinedog.se

Back on track varmedekken. Kjøpt hos Hööks(hooks.no)

Varmedekken fra Hööks(hooks.no)

Søtt varmedekken fra Nettdyret (nettdtyret.no).

Hurtta outdoor fleecedress kjøpt hos divinedog.se.


Kanskje det kunne være til hjelp hvis noen trenger tips til varme klær for sine hunder nå til vinteren.

Å være nybegynner med superhunden - noen betraktninger

Som hundeeier blir man aldri utlært, man kan ikke være god i alt og det tar tid å bli en god hundetrener. Jeg er over gjennomsnittet interessert i hund og føler jeg kan en god del om hund og hundehold generelt. Det er likevel grener osv. innenfor hund jeg aldri har vært borti og som jeg knapt kan noen ting om, og det er helt greit! Veien blir til mens man går.

Jeg ser på meg selv som rimelig fersk og nybegynner når det kommer til hundesport. Jeg føler jeg har grei kontroll og kunnskap når det kommer til hundehold, hverdagslydighet og diverse former for problematferd, men hundesport er jeg ny på. Lydighet er det jeg kan best, det er det jeg har trent mest og gått mest kurs i. 

Det er nå en gang sånn at når man begynner å få interessen for hundesport, så kjøper man se gjerne en hund som passer til den sporten man ønsker å drive med. Mange av bruks- og gjeterhundene i dag er allroundhunder som kan brukes i mange forskjellige grener. Ofte er det heller ikke hunden det står på hvorvidt man kommer langt eller ikke. Jeg har en hund med masse av potensiale. Nemi lærer fort, hun tar ting kjapt, hun vil virkelig jobbe for meg og gjør det beste hun kan. Hadde hun f.eks. vært hos noen som var enda flinkere på lydighet enn meg, hadde hun antagelig kommet mye lenger enn der hun er i dag.


Jeg er fæl til å gå i den fella at jeg sammenligner meg og mine prestasjoner med folk som har lignende hunder, men som har kommet mye lenger. Det er fryktelig dumt, fordi jeg hele tiden går og bryter meg selv ned. Det er utrolig dårlig gjort ovenfor Nemi. Hun gjør så godt hun kan ut i fra de forutsetningene jeg har som trener. Jeg er i og for seg ikke missfornøyd med Nemi, jeg er missfornøyd med meg selv og hva jeg får til, og dermed også hva vi får til som ekvipasje. Det er urettferdig. Alle må begynne en plass. Man kan ikke forvente seg å bli dritgod over natta.

Man streber hele tiden etter å bli bedre, finne løsninger osv, men det skal ikke være sånn at man bryter seg selv ned fordi andre er bedre. Mest sannsynlig har også de en gang stått der du står. Nemi er nå 3 år og vi har kun startet offisielt i lydighet en gang. Andre har kommet til eliten før deres hund er 12 mnd. Min hund har potensialet til å nå langt, det er jeg som trener som sette begrensningene, så hadde jeg hatt den hunden som kom til eliten som 12 mnd. så hadde vi antagelig stått på samme plass nå, som det jeg allerede gjør. Det er ikke Nemi sin feil at vi ikke har kommet lenger. Det blir derfor også urettferdig og feil av meg å sammenligne meg med treneren som er i eliten med sin 12 mnd. gamle hund. Jeg kan komme med en hel haug med unnskyldninger på hvorfor vi ikke har kommet lenger, men til syvende og sist handler det jo om min egen erfaring. Med neste hund så kommer vi gjerne lenger mye tidligere fordi jeg har mer erfaring og har flere verktøy å jobbe med.

Jeg synes det er kjekt å trene konkurranserettet, men jeg synes også det er veldig kjekt å bare gå tur og ha det gøy. Jeg bytter gladelig ut en treningsdag med tur i stedet for. Det er blant annet en av grunnen til at vi ikke har kommet lenger. De som kommer langt med unge hunder fort, legger mange flere treningstimer i sin hund enn det jeg gjør. Det er en prioriteringssak. Nå kan en jo diskutere hvor sunt det er å komme langt veldig tidlig, men det er uansett opp til hver enkelt hundeeier hvor mye tid de ønsker å bruke på trening.



Jeg fikk en førsteplass på Nemi på hennes første offisielle stevne. Det er kjempebra! Jeg var utrolig fornøyd med Nemis prestasjoner. At tanker som "det skulle jo bare mangle" osv som kommer i ettertid, bør ikke få plass eller fostring. Vi er på vårt nivå og det er ikke elitenivå. Nemi er min første brukshund, lydighet er mitt første møte med hundesport. Sånn er det bare. Man blir ikke verdensmester over natta. Det gjør man ikke i noen grener, verken i hundesport eller ellers. 

Dagens moral til dere og vel så mye til meg er at vi skal være fornøyde med den hunden vi har, vi skal se på vår progresjon, våre mål, vår mestring uten å sammenligne oss med personer eller hunder som ligger i en helt annen liga. Det er bare urettferdig ovenfor oss selv og våre hunder. Så lenge hunden og du har det bra sammen, så spiller det faktisk ingen som helst rolle hva vi oppnår. Hund og sport skal være GØY! Når det blir et evig jag om å være best, så mister det hele intensjonen og gleden. Vær fornøyd og glad for det dere oppnår, det er DET som er viktig. 

Jeg har tatt RIK figurantkurs!

I helga har jeg tatt noe som heter RIK figurantkurs. RIK står for regler for internasjonal konkurranse. Det er en gren som eies av FCI. RIK har per dags dato den eneste lovlige formen for bitearbeid man som sivil får trene i Norge. Det finnes andre former for bitearbeid som sivile(altså folk som ikke er tjenestefolk som politi, forsvar, vekter osv) trener, men de er ikke lovlige i Norge. 

Det å trene en hund til å bite er omdiskutert. Noen mener dette kan føre til at grenser viskes ut for hunden og at den kan tro det er greit å bite mennesker. Gruppe C i IPO, som er bitedelen i programmet går ut på at hunden skal bite i en beskyttelsesarm som figuranten har på seg. I hovedsak er det meningen at hunden skal se på dette som en slags lek, og for Nemi f.eks. så er det å bite i en slik arm akkurat det samme for henne som å bite i en av kamplekene vi har. Det er lek, det er belønning. Noen hunder går over i det som kalles forsvarsdrift, altså når den bevokter figuranten(står foran og bjeffer) så oppfattes fig. som en trussel som skal skremmes vekk, likevel går de fleste hunder i bytte/jakt-drift. Som er det man stimulerer når man leker med hunden, enten det er med ball eller kampleker. For å få trene bitearbeid må man gå RIK-grunnkurs, hvor man lærer litt om selve sporten IPO og man lærer om de forskjellige driftene hunden kan inneha. Man er også nødt til å uløse en C-lisens på hunden for at den skal få lov til å bite i arm. Dette er for å få en oversikt over hvilke hunder som trener bitearbeid(blir registrert hos NKK). 



I og med at man trener på biting og det å "gå til angrep" på en figurant, selv om det er snakk om en arm, ikke i selve personen, så er ikke dette en sport som passer for alle hunder. Er hunden usikker og egentlig synes dette er ekkelt, kan det være dumt å presse den i en situasjon hvor den får bite. Det er viktig at hunden ser på dette som noen den liker og ikke er redd for figuranten. Det er også dette aspektet som gjør bitearbeid noe omdiskutert. Trening av bitearbeid foregår for det meste hos diverse klubber, ofte raseklubber. Her er det folk med forskjellig erfaring og figurantene er kurset. Dette er enda et steg i kvalitetssikringen slik at bitearbeid foregår under sikre rammer. Det er ofte opp til figuranten(og også mer erfarne medlemme) å bedømme om nye hunder egner seg eller ikke. 

Det var litt om sporten og rammene rundt. Dette er noe som er relativt nytt for meg, så mer utfyllende info for de som er interessert kan man finne i klubber som driver med dette og ved å søke opp på nettet.

Jeg gikk som sagt figurantkurs i helgen. Det gjør at jeg får lov til å stå som figurant på hunder med c-lisens. Det ser kanskje lett ut å være figurant, men det er det ikke. Det er mye å tenke på, mye går på teknikk. I tillegg skal man også vite hvordan man skal håndtere sånne og slike hunder. Noen hunder har et urolig bitt, da er det opp til figuranten å vite hvordan man skal få hunden til et fastere bitt og når man skal belønne. På en trening så er poenget å bygge opp hunden. Den skal tro den er sterkere enn deg. Den skal vinne til seg armen og du skal følge på når hunden prøver å dra deg med. 



Som spinkel jente er dette kanskje spesielt en utfordring, da man gjerne skal figurere for hunder som veier det samme som deg og som kommer etter deg i fart og biter seg fast i armen.

Selv prøvde jeg arm på ei lita malletispe, hun greide likevel å rive meg i bakken selv om hun ikke er stor, ikke noe større enn min egen schäfer på underkant av 30 kg. Armen i seg selv veier også litt og du skal holde igjen en hund som virkelig prøver å dra deg ned og rister i armen for å vinne. Du skal ha teknikk på hvordan du presenterer armen for å gi hunden best mulig sjanse for et godt bitt og du skal løpe med en hund som prøver å dra deg ned og bort andre veien. Det er ikke bare bare og det er tungt! Jeg er så gangsperr i dag som jeg ikke har vært på så lenge jeg kan huske. Det verker i hele overkroppen, i beina, i ryggen, i armene. Over alt! Det var spennende å prøve, så får vi se om det er noe jeg prøver mer senere. Det er en morsom forandring :)

En liten triksevideo av ulven.

Nemi er primært en lydighetshund, men selv lydighet kan bli litt mye pirk og kjedelig. Da er det kjekt å trene litt andre triks i tillegg. Noen er derimot kamuflert som lydighetsøvelser riktignok. Nemi er veldig klikkerklok, derfor er det blant annet veldig gøy å shape med henne fordi hun tar ting så utrolig fort. Som bukkingen i slutten av videoen er lært inn med shaping på en liten økt. Hun relfekter over hva hun får klikk for hver gang jeg klikker og prøver fort å gjøre mer av det hun får klikk for, kjempegøy!



Mål for 2016!

For at hundetreningen skal ha noe hensikt og også for å gi motivasjon, er det greit sette seg noen konkrete mål man ønsker å oppnå. Vi har alle noe man ønsker å forbedre med hunden sin, enten det er å gjøre det bedre i konkurranser eller helt hverdagslige ting man ønsker å endre på. Det er lettere å trene målrettet når man ha noe å jobbe mot. Når du ikke vet hva du skal jobbe mot, så vet du heller ikke hvilke kriterier du skal sette for hunden, og da blir treningen bare tullete og ustrukturert. 

Jeg har laget noen mål for mine hunder som jeg håper vi oppnår neste år. 

Nemi:
- Få opprykk til klasse 2 lydighet.
- Starte klasse 2 lydighet.
- Starte klasse 1 rally-lydighet.
- Få opprykk til klasse 2 rally-lydighet.
- Få mer konkurranseerfaring og roe seg litt ned ift. konkurransesetting.
- Holde seg frisk og være verdens beste schäfer!

Blitz:
- Begynne på besøkshundutdanning.
- Gå agility nybegynnerkurs.
- Starte rally-lydighet rekrutt.
- Starte rally-lydighet klasse 1.
- Starte agility klasse 1.
- Prøve oss på appellmerket i lydighet.
- Delta på utstilling.
- Være den beste lille whipsefrøken!

Målene for Blitz er litt prøveprosjekt, og det spørs nok om vi får gjort alt vi har satt som mål. Legg merke til at jeg bare har skrevet "startet" ikke noe om hva hun skal oppnå. Jeg vet for lite om hvordan hun vil fungere i trening til å vite hvor lett eller vanskelig det blir å trene inn diverse øvelser med henne. Noen av målene regner jeg med skal gå i boks hvert fall!

På toppen av dette skal jeg også gå Canis sin klikkertrenerutdannelse trinn 2, det er litt annerledes enn trinn 1, så jeg regner med jeg får tid til å konkurrere ved siden av. Vi har skikkelig fått mersmak på konkurranse etter at Nemi hanka inn en 1. plass på vår lydighetsdebut i begynnelsen av måneden! Det var dessverre ikke nok til å få opprykket, men det satser jeg på kommer neste gang!



 * Har du noen mål for din hund du ønsker å oppnå i 2016?

De er ikke små så lenge disse valpene...

De vokser fort disse valpene. Nå er det snart 3 måneder siden jeg henta Blitz og tiden har gått så fort! Hun har gått fra å være en 2 kg. liten chihuahua-lignende sak til å bli en hund som faktisk ser ut som en whippet og veier nå nesten 9 kg! Hun er turbo, tøff, uredd og ekstremt sosial. Alt med puls er hennes beste venn. Hun er ikke spesielt fisefin av seg og ingenting slår et skikkelig gjørmebad. Hun er ikke akkurat det jeg så for meg da jeg kjøpte meg whippet. Man sitter liksom igjen med et inntrykk av at whippeten er en selvstendig, fisefin og litt forsiktig rase som ikke er glad i vann. De er rolige, sover helst dagen lang i et godt teppe i sofaen. Sistnevnte kommer nok når hun blir eldre. Foreløbig er det enten full action eller så ligger hun som et slakt og sover.

I går hadde Blitz sin første svømmetur. Jeg hadde trodd hun ville trenge litt mer overtalelse, men neida. Hun fulgte rett etter meg ut i vannet og la på svøm sammen med Nemi. Artig! 

En annen ting med Blitz, som jeg ikke helt hadde forventet med tanke på rasen, er at hun er veldig treningsvillig. Hun jobber bra og er veldig lettlært, selv for kjedelige tørre godbiter. Hun kommer greit på innkalling som regel. Nå har vi startet valpekurs og jeg er spent på hvor mye vi får til i løpet av kurset. Spesielt kanskje med tanke på at vi går høsten i møte. På vestlandet er høsten våt, forblåst og kjølig, så hvor mye en liten, kald whipsekropp vil være med på, det får vi se. Jeg utsetter innhandling av klær til henne lengst mulig og håper at det jeg kjøper er noe hun kan ha ganske lenge. Jeg håper hun er ferdig med den verste vekstfasen inntil klær blir nødvendig. 

Vi har dessverre slitt litt med hjemme-alenetrening, men dette begynner å komme seg. Vi måtte rett og slett begynne helt på nytt. Hun har framgang, så jeg håper ikke det tar så alt for lang tid før hun kan være alene noen timer. Heldigvis trives hun godt i bil og kan være alene der i flere timer. Det redder studiene mine!

På Nemi-fronten er det ikke så veldig mye nytt å melde egentlig. Vi jobber oss fram mot målet om å starte i klasse 1 lydighet og vi er snart klare for å starte. Hun er en veldig tålmodig storesøster ovenfor Blitz og har vokst opp til å bli en flott hund å ha med å gjøre. Nå i august fylte hun 3 år og jeg tror jeg med sikkerhet nå kan si hun er voksen, full fart ute, rolig inne.

Vi øver oss litt til utstilling også, så får vi se når det blir aktuelt å faktisk stille. Valpeshow er det tydeligvis ikke flust har her, ikke som jeg har fått med meg hvert fall.



Basenjien Hera er bestevennen til Blitz og Nemi :)






































Valp - hvor mye tur?

Det er mange delte meninger om dette med valp og tur. Mange mener at valper ikke skal ha tur. Jeg er til en viss grad enig. Valper skal ikke ha tur i den forstand at målet er mosjon, slik vi gjerne gjør med voksne hunder. Valper skal ut på tur for å oppleve verden, bli trygg og se nye ting. De skal sosialiseres med andre hunder og folk og de skal miljøtrenes på forskjellige underlag, miljøer og situasjoner. Dette må til for at valpen skal bli en trygg og god hund som voksen. Men...om man ikke skal gå tur med små valper, hvordan skal de da få oppleve verden i de viktigste ukene av livet? Sosialiseringsfasen varer gjerne bare fram til de er 12-13 uker gamle, og da er de første 4-5 ukene i nytt hjem kjempeviktig å utnytte. 



På Turid Rugaas sin hjemmeside kan man lese at en valp på 3 mnd. skal maks ha 10-15 minutter tur. Det er for meg helt uforståelig. Hvordan skal man kunne oppleve noe særlig på bare 10-15 minutter? Hun mener også at en voksen hund bare trenger en halv til en times tur pr. dag. Det er for meg også like uforståelig. Prøv å ha en bruksschäfer en uke og bare gå en halv time tur med den hver dag. Da skal jeg love det du får en kreativ hund.

Nå skal man selvfølgelig ikke gå timesvis i tur med valpen i bånd, eller la den herje med andre hunder i flere timer, man må bruke hodet. Det er valpen som bestemmer når det er nok og man må lære seg valpens kroppspråk for å se når den er trøtt. Mange valper blir hypre når de er trøtte. Det kan se ut som de har masse energi, men egentlig er de veldig klare for å sove. Når valpen bikker over og blir overtrøtt, har det blitt litt i meste laget og det kan ta tid å få roet den ned. 

Nå har jeg en valp på 12 uker, og de første to ukene så var vi ute i korte perioder. Kanskje maks en halv time. Da gikk vi litt inn mot sentrum, en bitteliten tur i et skogholt osv. I strekning var turen liten, hun fikk mye tid til å utforske på egenhånd. Hun sov veldig mye den første tiden og vi fant på ting når hun var våken. Hun holdt seg gjerne våken i en halvtime ca før hun ville sove igjen.



De siste to ukene har jeg begynt å ha henne med på tur med Nemi. Vi har kjørt til skogen og gått små turer der hvor vi har truffet andre hunder. Turene har vært på ca en time. Noe som jo er helt horribelt mye i forhold til antall minutt pr. mnd. i følge Rugaas. Klart, etter en times tur løs i skogen hvor hun har frest rundt, som en ekte mynde, truffet på greie hunder og øvd på innkalling, så er hun jo totalt kaputt når vi kommer hjem. Men hun er ikke overtrøtt. Hun går rett i buret sitt og legger seg til å sove. Og så kan hun kanskje sove i 3 timer i strekk før det er antydning til liv i henne, hun er da generelt ganske trøtt resten av dagen og vi gjør ingenting annet enn å lufte og sove resten av dagen så hun får bearbeidet inntrykkene. 



Jeg tror ikke det er så viktig hvor mye tur valpen får i antall minutter, men tilpasse tur og aktivisering ut i fra valpen som individ. Jeg mener også det er kjempe viktig å passe på at valpen får nok søvn. Søvn og hvile er viktig for å stresse ned og slappe av. En times tur med mye inntrykk er veldig mentalt krevende for valpen og om den ikke får sove godt etterpå, så kan nok det på sikt føre til en stressa hund, så det er jeg veldig streng på. Etter aktivitet SKAL hun sove. Jeg gjorde det samme med Nemi da hun var valp, og hun lærte seg fort at man må sove mens man kan, en vet aldri når det skjer noe.

Så min oppfordring til nybakte valpeeiere, drit i minuttene. Pass på at valpen ikke blir overstimulert(overtrøtt), pass på at valpen får mye søvn uten å bli vekket eller forstyrret og til sist; sosialisering og miljøtrening skal være bra for valpen. Ikke sett den i situasjoner den ikke har forutsetning for å takle. Jeg f.eks. løfter henne alltid opp når vi treffer nye hunder, bare for å være sikker på at hunden er snill og evt. ikke for voldsom i lek. Dette for at Blitz bare skal få positive opplevelser med andre hunder. Hunder jeg ikke kjenner eller om jeg ikke får snakket med eier, får ikke Blitz lov å hilse på. Selv om hunden normalt sett er snill, er det ikke sikker den liker en turbovalp uten hemninger ;) Andre hunder skal få lov til å gi beskjed til Blitz, men kun hunder jeg kjenner og som jeg stoler på at gjør det rettferdig. En valp som blir "satt på plass" av andre hunder som er for hardhente eller har for kort lunte kan skade hennes opplevelser av fremmede hunder og gjøre henne uttrygg. Som 12 uker gammel skal voksne hunder tåle ganske mye før de sier i fra. At ikke alle hunder har samme tålmodigheten er helt greit, men disse hundene vil jeg skjerme Blitz for.



Hver til sitt bruk...

Det har i det siste gått opp for meg at jeg har betalt 13000 kroner for en hund med dårlig innkalling, som tygger i stykker teppene i huset, som skal drepe dopapiret mens jeg prøver å tørke opp en tissedam og som piper veldig insisterende når hun er uenig.

Jeg har betalt for en hund som ikke kommer til å gi noe gratis i trening og som kan jobbe for en godbit det ene sekundet, mens den samme godbiten er totalt uinteressant det neste. Jeg har også betalt for en hund som overfaller alt og alle i pur lykke, og som ikke legger demper på temperamentet om en hund ikke tar nok hensyn til at hun er liten. 

Joda...jeg har flere ganger utbrutt "forbanna mynde/jakthund" og lurer et øyeblikk på hvorfor jeg har kjøpt en valp på speed som er totalt uinteressert i å lære hverdagslydighet og som viser deg finger'n om du så mye som tenker på å dra fram strenge-stemmen. Som du må løpe rundt som en tulling, med den lyseste, kjekkeste pipestemmen du greier å lokke fram, for å i det hele tatt fange oppmerksomheten til det lille dyret og kanskje muligens greie å belønne en innkalling. Kanskje. Med mindre den finner en barkebit, en pinne, en blomst eller noe annet uhyre spennende på veien inn. Den lille dritten som aldri har lest at valper på samme alder holder seg nær eier for å knytte bånd og føle trygghet eller noe annet piss. Oppdagelsesferd er mye kjekkere. Nemlig.

Det øyeblikket det gikk opp for deg at selv om forrige valpetid, med en bruksschäfervalp var utfordrende på en hel del områder, så trengte du aldri bekymre deg for at den skulle stikke av på tur eller at den ikke ville dø for en godbit. Den kom nemlig med ferdigutviklet borrelås og matvett. Riktignok ser mine antagelser om at alenetrening med mini skal gå greit ut til å stemme. Hvis jeg går ut mens hun sover, løfte hun på et halvt øye, grynter og legger seg til å sove igjen. Uinteressert i å vite hvor matmor har tenkt seg hen. I motsetning til schäfermonsteret som skreik det lungene kunne prestere om man for guds skyld skulle våge seg av sted på do i fred. Joda. Hver til sitt bruk og hver sin smak. At de to valpene jeg har hatt er som natt og dag, det er det ingen tvil om. Forhåpentligvis vil løpegleden til begge gjøre at de i det minste har noe til felles som voksne. Ja, og tannfekting og brytekamp med hverandre. Det må ikke glemmes.

Nei, noe lydighetsstjerne blir nok aldri minien, jeg mener, hvorfor kjøre golf når man kan kjøre ferrari, men en lykkepille som vil glede mange, det tror jeg absolutt hun skal. 

 



Nytt familiemedlem - Blitz!

Ja, siden sist oppdatering har vi rukket å flytte fra leiligheten vår i Stavanger til Sandnes(igjen) på grunn av soppangrep i leiligheten. Nå har vi flyttet til en splitter ny blokkleilighet og håper vi slipper mer flytting nå før jeg er ferdig med utdannelsen min.

Men tilbake til overskriften! Fredag 29. mai reiste jeg til nord-Norge og hentet en nydelig liten whippetfrøken. Etter at Tuva ble avlivet har savnet etter en hund nr. 2 vært framtredende. Det er rett og slett mye kjekkere med to enn bare en. Nemi er dog en ganske krevende hund, og derfor er det ikke aktuelt med en schäfer til, jeg synes ikke det er rettferdig å dele treningstiden jeg bruker på Nemi på to hunder. Derfor startet jakten på å finne en rase som har fart, men likevel ikke krever så mye. Whippet har vært en løs tanke lenge, lenge før Tuva ble avlivet, men det var ikke aktuelt å ta inn flere hunder i hus med tanke på Tuvas issus. 

Jeg kom i kontakt med Cathrin hos Pearl's Legacy og var totalt forelsket i den ene tispa hennes Enya. Enya er en kremfarget whippet, men som tilsynelatende(spesielt på bilder) ser hvit ut. Fra dagen jeg så henne var jeg besatt av tanken på å få ei lik frøken selv. Jeg syntes fargen var helt nydelig. Så viste det seg at Cathrin skulle gjøre en siste parring på Pearl, mor til Enya. Hun skulle gjøre kombinasjonen som gav Enya en gang til! 3 april kom det en nydelig gjeng whippetnurk og et av de skulle bli mitt! Tidlig så jeg meg ut en tispe jeg fikk skikkelig magefølelsen for, men jeg visste jo ikke sikkert at det skulle bli henne. Men det ble det! 

Nå har jeg hatt lille vidunderet en uke og hun er bare helt herlig :) Valp er jo valp, så styr er det jo, men hun er mye enklere å ha med å gjøre enn Nemi var da hun var valp. Hun er trygg og fin i miljøer og på mennesker, veldig sosial. Hunder er hun smått tilbakeholden med enda, men når hun først blir varm i trøya er hun tøff som få. Nemi får gjennomgå, og det til gangs ;) Nemi er en flink storesøster og synes det er veldig stas med at tiden som alenehund er over.

Noen bilder fra den første uka :)
































Video: Shaping i praksis

Klikkertrening er vel og bra. Fange atferd, omvendt lokking, targeting osv. er ting folk ofte synes er greit å bruke, når de bare har lært det. Targeting kan i mange tilfeller gjøres i stedet for lokking med godbit(hunden føler ikke godbiten, men en "target" eller mål, som den tidligere har fått belønning for å berøre. Dette kan være en musematte, post-it lapp eller håndflata di).  Når man der i mot nevner shaping, er det som om øynene går i kryss og man blir litt små-grønn i ansiktet. Shaping er jo umulig og kjempe vanskelig!

Shaping er nok den mest avanserte måten å trene på innen klikkertrening, og jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke er veldig flink til å bruke shaping. Det tar ofte ganske lang tid i starten. Man blir fort oppgitt, fordi man gjerne har en sakte eller ingen framgang. Man må også være veeeldig bevisst på timing og ikke minst kriterier når man shaper. Vi må huske på at vi ikke gir hunden NOEN som helst informasjon når vi shaper, annet enn klikk og godbit(og evt. belønningsplassering). Det er derfor viktig å ikke øke kriteriene for fort. 80%-regelen er en sentral del av dette. Når hunden greier 4 av 5 repetisjoner riktig noen ganger, kan man gå videre til neste kriterium. Ligger hunden under 80%(4/5), bør man senke kriteriet. 

Nå er ikke kriterieplan min sterkeste side. Men det kan være lurt å ha noen ideer i hodet om hvordan man vil gå fram. Nå har jeg klikkertrent en stund og jeg kjenner Nemi veldig godt i forhold til denne metoden. Altså jeg vet når hun er frustrert og på grensen til å gi opp, og når hun bare er småfrustrert og egentlig prøver hardere for å oppnå belønningen. Dette er veldig slitsomt for hunden, så det er kjempe viktig og ikke gjøre det for vanskelig.

Jeg har filmet en shaping-økt hos oss. Målet er at hun skal hoppe opp på stolen og sette seg. Dette har vi ikke trent på før. Filmen er litt lang, fordi den er helt uredigert. Dermed kan dere se step-by-step hvordan jeg har gjort, og litt småting som kommer innimellom når hunden blir litt frustrert. Nå har jo Nemi bygget seg opp en veldig god konsentrasjonsevne. Det vil si at de 10 minuttene vi brukte på å shape denne ferdigheten, ikke var for lang tid. Hunder som ikke er vant til å trene over lenger tid eller som ikke har prøvd shaping på, kan det være lurt å ta kortere økter med pause i mellom.

Etter ca 5 min. kan man se at hun får en extinction burst, altså på grunn av fraværet av tilstrekkelig eller ofte nok belønning, så prøver hun hardere en periode for å se om det hjelper. Håper det er interessant å se.  

Når en koselig tur blir et mareritt...

I dag avtalte jeg og to venninner at vi skulle gå tur på stranden. Alt lå til rette for en fin tur. Den ene venninna mi har en Basenji som Nemi går veldig fint overens med. De leker ikke, de bare er der. Sammen. Helt komfortable i hverandres selskap. Basenjien har ressursforsvar ift. mat ovenfor andre hunder, men ikke med Nemi. De kan sitte side om side og spise godbiter og alt er bare velstand. 

Nemi og basenji-venninna si

Foto: Karoline Weibell 

Den andre venninna mi har to sheltier og en malinois-valp på rundt 4 måneder. Nemi er ikke superfan av små valper, men når de kommer opp i den alderen pleier det å gå veldig fint. Denne valpen var som valper flest, mye sprett og fart, helt herlig. Litt småusikker på andre hunder, men leste språk godt og var veldig grei å ha med å gjøre. Eieren av denne hunden hadde tidligere en malle som ikke var helt riktig skrudd sammen i hode, og den gikk i Nemi uten å høre når hun prøvde å trekke seg unna eller knurra. Den hang rundt hodet hennes og beit og styrte. Veldig stressa valp. Det endte med at Nemi etter en god stund med ignorering av valpefaktene, tok valpen, la den i bakken og holdt ned nede mens hun brølte. Når valpen var rolig, slapp hun den. Da gikk valpen rett på igjen og Nemi tok den for gang nr. 2. Etter det hadde hun svært kort lunte på denne valpen, og tok den for den minste ting. Vi slutta å gå tur sammen fordi det var tydelig at disse ikke ville kommer overens. Nemi hadde fått nok og tålte rett og slett ikke denne valpen lenger.

Nemi og malle-venninna`s sheltier:


Så kom den nye mallevalpen. En helt annen type hund. Ikke stresset, veldig fin. Akkurat sånn som valper flest er. I dag var første gang de møttes og i starten gikk det veldig fint. Nemi unngikk valpen og valpen holdt seg unna Nemi. Så begynte valpen å løpe, Nemi løper etter(hun er veldig glad i jaktlek) og det så ut til at de skulle til å leke sammen. Så tar Nemi valpen igjen, valpen legger seg ned for Nemi og Nemi stiller seg over den med stiv kroppsholding før hun begynner å brøle og holder valpen nede. Jeg fjerner Nemi straks og i min fortvilelse og frustrasjon forteller jeg henne i klare bokstaver om hva jeg synes om hennes oppførsel. Venninna mi henter valper og går hjem igjen og jeg blir sittende igjen gråtende og fortviler over dritthunden min som jeg ikke skjønner meg på.

Jeg gikk skikkelig i kjelleren etter første gangen hun gikk i mallevalpen, den første valpen, og det tok lang tid før jeg fikk bygget opp nok tillit til Nemi til at jeg så at hun ikke egentlig var noe aggrssiv hund. Vi har truffet masse valper og hunder i ettertid, og Nemi har ikke vist noen tendenser til å gjøre det samme som hun gjorde med valpen for noen måneder siden. Jeg trodde derfor hun ville gå fint med denne valpen, siden den var normal i oppførsel, akkurat som alle de andre valpene vi har truffet tidligere har vært. Derfor ble jeg enda mer fortvila når jeg så hva som skjedde mellom Nemi og nye-valpen. 

Mot slutten av turen treffer vi en 18 uker gammel goldenvalp som, i mine øyne, hadde veldig lik oppførsel som malle-valpen og det gikk strålende! Ingen hanekam, ingen stiv kroppsholdning. Ingenting. Valpen inviterte Nemi til lek, Nemi svarte litt og alt var bare fint. Valpen småklatra til og med på Nemi uten at hun brydde seg stort om det. De begynte å løpe litt sammen, og akkurat som malle-valpen, så la goldenvalpen seg ned når Nemi tok den igjen. Da stoppa Nemi og gikk vekk. Ingen tegn til at hun skulle ta den. 

Dette forvirrer meg veldig. Jeg har noen teorier og den ene er at Nemi hadde så dårlig erfaringer med den første mallevalpen, at dette er generalisert til å gjelde alle lignende valper, derfor tente hun så fort på denne valpen. En annen teori er at hun kanskje trodde det var den samme valpen. For settingen var lik. Vi gikk tur på samme stedet, det var samme eier og de andre to hundene til eier var den samme. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for Nemi's oppførsel, for situasjonen som oppsto i dag var på ingen måte valpen sin feil. Den oppførte seg kjempefint!

Jeg er utrolig fortvila, for det betyr jo at vi ikke kan gå tur sammen og sånt som vi egentlig hadde håpet å gjøre, når hundene ikke går overens. Valpen fikk en dårlig erfaring og det gjorde Nemi også. Av alle hunder å ikke like, så må det være en vi egentlig har lyst til å være en del sammen med! Det er også så utrolig fortvilende at det ikke er noen mellomting med Nemi. Enten bruker hun dempende signaler med å trekke seg vekk, snu seg til siden, slikke rundt munnen osv. eller så går hun all in for å sette "på plass". Det er nok litt rasen det går på, men likefullt frustrerende. Vi får bare håpe at valpen ikke fikk noen varige mèn og at det gikk bra. Jeg har utrolig dårlig samvittighet og er veldig lei meg. Det som er mest frustrerende er at jeg ikke ser noe mønster i det. Hvorfor bare mallevalper? Hvorfor går andre valper greit? Hvorfor går det greit med de fleste andre hunder? Hva er galt med hunden min og hva er galt i hundeholdet mitt? Hva ER det jeg har gjort galt for å lage en slik hund?? En strøm av spørsmål surrer i hodet mitt sammen med dårlig samvittighet og skam.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
- Har du noen gang kommet fortvila hjem fra tur? 

En innholdsrik tur til dyrlegen

I går hadde vi en tur til dyrlegen med Nemi. For et par uker siden var vi på årlig helsekontroll og da så vi blant annet at Nemi hadde en kløyvd tann, nede i midten. Det var ikke noe vondt i den og sånt, men dyrlegen ville trekke den slik at det ikke ble vondt i den senere. Vi bestemte oss også for å ta en allergitest. Nemi har slitt med kløe siden hun var 3 mnd. gammel, og nå er hun 2 år. Vi skulle egentlig ha testa henne for lenge siden, men siden hun har gått på rimelig høye kortisondoser, har ikke testingen vært aktuell. Kortisonen kan gi en falsk negativ på testen, derfor var det viktig at hun hadde vært av kortison i 2-4 uker. Og det var ikke et alternativ. Vi var inne i en ond sirkel. Men så fikk jeg henne over på et allergifôr som hun ble mye bedre på, og når går hun på såpass lave doser kortison at den ikke skulle ha noe innvirkning på testen. Endelig skal vi få et svar!

Men tilbake til dagen i går. Den var en smule interessant. Vi kom inn på venterommet, Nemi noe stressa da dyrlege=vondt. 

Hun har en greie med at hun alltid skal sitte på stolen på venterommet. Hun prøvde seg med å sitte på bordet i stedet fordi stolen var opptatt av meg, så jeg måtte pent flytte meg slik at hun fikk ta stolen og ikke satt på bordet.

Vel inne på undersøkelsesrommet fikk Nemi en sedasjonssprøyte. Og vi ventet....og ventet.....og ventet. Ikke snakk om at hun skulle sove! 


Hun tilbydde å trene flat-dekk på beinet mitt mens vi ventet...


45 minutter og noen brett candy crush senere var det fortsatt ikke antydning til at dyret ville sove, så hun fikk en ny sprøyte og dyrlegen foreslo at hun kanskje kunne legges litt i bilburet hvis hun slappet av der. For det var ganske tydelig at stresset hennes motarbeidet sedasjonen.


5 minutter senere.....


Det er selvfølgelig ingen sak å løfte ut nesten 30 kg. hund fra buret, for ikke å snakke om å BÆRE henne helt inn til undersøkelsesrommet , gjennom resepsjonen og til rommet som så klart var helt i enden av gangen. Alene. Kjente det i ryggen etterpå. Og i armene. Jeg må begynne å trene om dette skal bli en vane *ler*

Vel inne på undersøkelsesrommet var det bare å starte med en totalt utslått Nemi. Hun fikk veneflon med smertestillende, svidempende og lokalbedøvelse i tannkjøttet(hun lukta tannlege bedøvelse fra munnen resten av dagen)

Jeg fikk være med under trekkingen og jeg og dyrlegen satt å snakket om alt og ingenting mens hun jobbet. Veldig koselig og interessant! Fikk også klippet klørne og renset ørene hennes mens hun sov. Ikke at det er noe store problemer med det til vanlig, men hvorfor ikke? Hun ligger tross alt helt stille når hun er i dyp søvn, så vinn vinn!

Tannen hadde lang rot og det tok litt tid å få den ut, så når den endelig var ute skulle dyrlegen bare ta et røntgenbilde for å se at det ikke satt noe igjen i tannkjøttet. Akkurat i det hun hadde satt inn plata(sånn som du får hos tannlegen når du selv tar røntgen) så våkna Nemi bare plutselig. BAM! opp med øynene og hodet. Hun skulle ikke sove mer! Jeg koste litt på henne og det virket som hun døste inn i søvn igjen, så vi skulle prøve å bare gå ut og se om det gikk greit å ta bildet uten å gi henne mer å sove på, vi var jo nesten ferdig! Menneh, i det jeg tok i døra så begynte hele hunden å sprelle. Ikke snakk om hun skulle være igjen alene hvert fall! Så da ble det en liten dose til, og vi var skjønt enige om at noe oppvåkning ikke var nødvendig hvert fall. Så fikk hun tatt bilde og tatt blodprøven og vi var ready to go! Eller, Nemi var ikke så ready to go, hun måtte bæres i bilen og bæres inn når vi kom hjem, for bakbeina ville virkelig ikke henge med *ler*.


Vel hjemme og sover av seg rusen.

Såh, sånn var gårsdagen! Jeg ble overrasket over at jeg bare betalte 2900 ca for hele greia. Vi var inne hos dyrlegen i nesten 2,5 time og hun tok ikke konsultasjonsavgift heller! Jeg trodde virkelig ikke vi skulle komme under 3000, så det var veldig greit. Det er en del andre ting jeg kunne tenke meg å bruke mange tusenlapper på enn dyrlege for å være ærlig, nå i disse førjulstider.

Nå ser Nemi snodig ut, hun har to barberte firkanter på beina etter veneflonen og blodprøven, hehe.

Tenk et helt innlegg med bare mobilbilder, det er ikke ofte gitt!

Om oss - skriblerier om meg og dyrene i mitt liv!

Jeg heter Monica og er mesterhjernen bak denne bloggen(eller noe i den duren). Jeg har vært glad i dyr generelt og hunder spesielt så lenge jeg kan huske. Jeg driver for tiden med lydighet og agility samt krydrer litt med ID-spor, Smeller og noe IPO-trening om vi ikke får nok utfordringer i LP og AG *ler*. Jeg har hatt egen hund siden jeg var 15 og har vært innom litt forskjellige raser. Min store lidenskap i livet med hund er læringspsykologi og klikkertrening, hvorfor hunden gjør som den gjør og hvilke konsekvenser våre handlinger har for hundene våre.

 

Nikita:
Første møte med hund i familien var schäferhunden Nikita som kom til oss 8 uker gammel i 99'. Hun ble dessverre bare 3 år gammel og måtte avlives pga. mye sykdom og plager. Denne hunden fikk meg hekta på schäfer og jeg lovet meg selv at når jeg ble stor, så skulle jeg ha schäferhund. Heldigvis visste jeg ikke at det skulle ta godt og vel 10 år før den drømmen ble realisert.


 

Assi:
Først ut som egen hund, var omplasseringshunden Assi. En papillon med ukjent fortid før jeg overtok han. Han var fryktaggressiv mot folk og la ingenting i mellom for å bruke de små skarpe tennene sine for å si fra om hva han mente og et og annet. Han lærte meg at positiv trening og klikkertrening var veien å gå for å få en lydig og trygg hund. Han hadde jeg bare i 8 mnd. før jeg innså at problemene hans var for omfattende, og han ble gitt tilbake til de jeg fikk han fra, etter avtale med tidligere eier(ikke de som hadde mishandlet han altså!).


Dennis:
Etter Assi gikk det et år eller to uten hund, før border collien Dennis entret livet mitt for fullt. Han hadde hele sitt liv bodd i hundehuset sitt ute med halvannen meter kjetting. Han så folk en gang til dagen når han fikk mat. En svært sosial herlig sak. Han gikk ikke særlig overens med andre hunder, var ikke vant til håndtering og sånt men var alt i alt en hærlig sak på tross av hans triste liv. Jeg fikk overtalt foreldrene mine til å få Dennis hjem fordi han var en gammel hund, på det tidspunktet ca 12 år. Dessverre fikk jeg bare vel 6 uker med han før han måtte avlives pga. kreft eller betennelse i leveren. Han var så syk at det ikke var noe vi kunne gjøre. Han sovnet inn 8. desember 2010. De siste 6 ukene av livet hans var nok de beste han hadde hatt. Stakkars hunden.



Tuva:
21. desember 2010 kom Tuva inn i livet mitt. Vakre nydelige Tuva. Hun ble kjøpt på impuls gjennom finn.no mens jeg enda var i dypt savn etter Dennis. Tuva var en herlig og noe sær hund på mange måter. Hun slet dessverre med en del ting i livet sitt. Stress, redlser og mye usikkerhet(du kan lese mer om det HER) 9. september 2014 fikk Tuva slippe etter et kraftig tilbakefall på atferdsproblemene sine, og en flott og herlig hund reiste til hundehimmelen.

 

Nemi:
10. oktober 2012 kom schäferen Nemi inn i livet mitt. Min første valp! Hun skulle bli satsehunden min. Vi skulle konkurrere og nå langt! Meeen ja...det er ikke hunden sin feil at vi enda ikke pr. dags dato(09.11.14) ikke har startet i konkurranse enda. Her måtte eieren igjennom en veldig utvikling som trener først! Lære hunden å kjenne og ikke minst lære å trene på en effektiv og god måte! Nemi lever i beste velgående i dag og er en super hund! Litt har vi å jobbe med, men hvem har ikke det? Alt i alt er hun alt jeg ser etter i en god treningskompis og konkurransehund.

 


Blitz:
Blitz ble en del av flokken som 8 uker gammel 29. mai 2015. Hun er en whippet fra kennel Pearl's Legacy på Sortland(nord-norge). Blitz er en energisk og tøff hund som tar det meste på strak labb. Hun er ekstremt sosial, litt sånn labrador på en måte. Hun elsker alt med puls og vet ikke helt hvilket bein hun skal stå på når hun får hilse. Hun er kjøpt inn som maskot og skal primært brukes som besøkshund, en utdanning vi planlegger å ta gjennom Firbent terapi høsten 2016. I tillegg skal hun få prøve seg litt i agility og muligens litt i lydighet.



Jeg har lært masse av mine tidligere hunder og det er jeg evig takknemlig for! Tuva og Nemi er nok de som har lært meg mest, men de andre har også gitt meg mye nyttig lærdom og erfaring!

Kurs jeg har gått:
- Canis konkurranselydighet del1 (2013)
- ID-spor kurs del 1 i regi av Canis (2014)
- Nybegynnerkurs i agility i regi av SBK (2014)
- RIK-grunnkurs i regi av Belgerklubben avd. Rogaland (2014)
- Canis Klikkertrenerutdannelse trinn 1 (2014)
- Figurantkurs, IPO (2015)
- Konkurranselydighetskurs med Siv Svendsen(2015)
- Canis Klikkertrenerutdannelse trinn 2(2016)
 

Konkurranseresultater:
Lydighet:
1. plass klasse 1 lydighet - Nemi

Fullført Canis sin klikkertrenerutdannelse!

Som noen kanskje har fått med seg, har vi i år tatt Canis sin klikkertrenerutdannelse. I går hadde vi praktisk eksamen som vi besto! De siste 24 timene var nervepirrende, jeg var så nervøs! Tenk så flaut det hadde vært om vi ikke sto, jeg som er den eneste med en typisk "brukshund". De fleste andre var selskapshunder eller jakthunder. 

Praktisk eksamen gikk ut på at vi skulle vise minst 60 grunnferdigheter på en time og de fleste skulle gjentas 3 ganger. De grunnferdighetene som instruktøren så vi kunne godt, trengte vi ikke å vise tre ganger, da det ikke var vits å bruke opp energien på ting hun viste at hun kunne. Alle grunnferdighetene skulle være frivillig og vi fikk ikke lov til å bruke kommando. 

Vi var egentlig godt forberedt, men jeg syntes ikke det gikk så veldig bra på "generalprøven" på onsdag, så jeg var ganske i tvil om vi skulle greie det. Vel, all den nervøsiteten til ingen nytte, Nemi sto med glans og vi hadde flere grunnferdigheter å vise fram som vi ikke fikk gjort! Vi viste 61 grunnferdigheter på 50 minutter, og de siste ti minuttene brukte vi på å leke. Huin måtte tross alt få en maks god belønning for å ha jobbet så lenge nesten uten pauser. Jeg er kjempestolt av schäferdyret mitt! Vi har hatt en veldig utvikling det siste året begge to. Jeg har blitt en mye bedre hundetrener og Nemi har blitt mer klikkerklok. Nå har vi så mange grunnferdigheter i boks at å kjede dem sammen til hele lydighetsøvelser vil være easy peasy. Så til våren, satser jeg på, skal vi kaste oss ut i vår første lydighetskonkurranse :)

Jeg besto også den teoretiske eksamenen, som var en hjemmeeksamen med ca 40 spm. jeg måtte svare utfyllende på for å vise at jeg forsto prinsippene bar klikkertrening og hundetrening generelt. Veldig spennende!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

- Har du tatt et kurs du føler du har utviklet deg veldig på?
- Har du gått klikkertrenerutdannelsen eller vurderer å gjøre det? 

Latskapen lenge leve - Nesegrime på hund.

Nå leser du kanskje ut i fra overskriften at jeg har tenkt å slå ned på folk som bruker grime på hundene sine på tur. Det har jeg ikke tenkt til. Jeg har nemlig tatt del av denne latskapen og kjøpt grime til Nemi! "Det er da ikke særlig positivt eller klikkersk av deg?" spør du kanskje, og det er i og for seg helt riktig.Grimen representerer et form for ubehag for hunden, rett og slett fordi den slutter å dra når båndet strammer seg i grima. Hadde det ikke vært noe ubehagelig for hunden, hadde den heller ikke sluttet med å trekke.

Jeg har noen egoistiske og egentlig regelrett late unnskyldninger for hvorfor jeg har bestemt å prøve ut nesegrime på Nemi.

1. Hun trekker noe voldsomt i båndet. Det er jo så klart min feil. Jeg har jo lært henne at jo mer hun trekker, jo fortere kommer hun seg fram. 

2. Jeg er som sagt litt lat og jeg synes båndtrening er noe av det kjedeligste å trene på i hele verden, ja, kanskje rett etter hjemme-alene-trening.

3. På tross av nesegrimens lille ubehag, føler jeg at jeg får belønna MER riktig atferd enn jeg får uten. 

4. Jeg har prøvd to forskjellige av disse snille anti-trekkselene og de funker ikke. Hun drar like mye i dem som i en vanlig sele eller halsbånd.


Jeg går nesten aldri med Nemi i bånd, vi går stort sett turer der hun får gå løs. De fleste gangene er hun løs ut til bilen og slippes løs ut av bilen når vi kommer fram. Ergo har hun stort sett ikke bånd på seg i det hele tatt. Når vi går turer i bånd, så drar hun som et helvete og hun er sterk! Folk blir overrasket over styrken i min lille schäfer på 27 kg. Så enten fester jeg henne i magebelte og henger etter mens jeg planter beina godt i bakken for å bremse, eller så blir jeg bare mer og mer irritert om jeg holder båndet i hendene. Det er så slitsomt med hund som drar i båndet!

Vi har prøvd å shape inn gå pent i bånd samt å stoppe opp/rygge bakover når hun drar og det fungerer. Problemet er bare at det fungerer så sakte! Vi kommer oss aldri noen vei. Så siden jeg sjeldent går tur i bånd, så blir det dermed sjeldent båndtreningsturer(fordi jeg synes det er døden). Såh, da bestemte jeg meg for å prøve nesegrime som siste løsning før jeg gav opp hele prosjektet. 




Så, det vi har gjort, for at hele opplevelsen skal bli mest mulig hyggelig er:
De to første dagene grimen var i hus, øvde vi på å ha den på inne i korte perioder uten å synes at den er ekkel. Da med masse godbiter. Jeg dro litt i grima og gav påfølgende godbiter.  Så tok vi med dette fantastiske redskapet ut. Og ja, det er ganske fantastisk med grime. Jeg kan ikke huske vi har hatt en så behagelig båndtur på evigheter. Fordi det var ubehagelig å dra i båndet, ble det heller ikke så mye styrke i henne. Dermed fikk jeg en kjempemulighet til å belønne masse pent i bånd-gåing. Vi har hatt mye lavere feilprosent ved bruk av grime(og et mye lavere blodtrykk *ler*) kontra vanlig sele, gå-pent-i-bånd-sele eller halsbånd. Det var rett og slett deilig. 

Det eneste som er skummelt med grime, er at OM det kommer et rykk, så kan den gi potensielt store skader på nakken. Derfor er det viktig å ta noen forhåndsregler. Jeg har f.eks. to bånd når jeg bruker grima. Et i grima og et i halsbåndet. Slik at OM hun skulle kaste seg etter noe, så kommer rykket på halsbåndet og ikke nakken. Det er ikke bra med rykk i halsen heller, men grima gjør at hunden blir snudd til siden og bak når den trekker, og trekker den hardt kan den få seg en skikkelig smell i nakken.

Grime er heller ikke et verktøy du skal korrigere i. Hunden nakke er veldig ømfintlig, derfor skal du IKKE rykke i grima for å korrigere hunden når den ikke går pent. Turen ble gjort så positiv som mulig med masse ros og godbiter og jeg tror det skal bli veldig bra med tiden :)

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

- Går din hund pent i bånd?
- Har du prøvd nesegrime på din hund og hvorfor?
- Hvordan bruker du evt. grimen når du trener på å gå pent i bånd?

Påstander om klikkertrening - riktig eller galt?

Som klikkertrener møter man på mange hundeeiere som er kritiske til metoden og som har gjort seg opp noen meninger om den. Nå finnes det like mange måter å klikkertrene på som det finnes hundeiere. Innen klikkertrening finnes det mange veier til å nå målet, så mine erfaringer og mine ting å gjøre ting på, er ikke nødvendigvis representativt for hvordan alle andre gjør det. 

Påstand 1: Klikkertrening er en mekanisk metode:
Herunder ligger det at metoden åpner lite for positive utrop fra treneren, at treneren gir lite av seg selv. Man skal ikke forurense klikket ved å gi ros osv.
Jeg mener dette er feil. Når man er ferdig å klikke, kan man mer enn gjerne være litt gøy, rose hunden osv. mens man gir godbiter eller leker. I det miljøet jeg trener i, er det ingen som ikke roper ut i glede når hunden gjør gode framskitt. Klikkertrening er ikke synonymt med kjedelige og triste måter å belønne på, da får du en hund som synes trening er kjedelig. 

Påstand 2: Klikkertrenere bruker i hovedsak godbiter:
Feil! Feil, feil, feil. Vi bruker mye godbiter i innlæring, men det tror jeg kanskje de fleste gjør? Når hunden skal være rolig og konsentrert kan det være dumt å gire den opp med lek, men igjen, her er hunder forskjellige! Innendørs når jeg lærer Nemi nye øvelser, så er lek en alt for sterk forsterker ift miljøet(som ikke er krevende eller forsyrrende for henne), så da bruker jeg stort sett mat. Når vi trener ute bruker jeg aktivt mye lek for å gi jackpot når hun virkelig gjør noe bra og for å holde motivasjonen oppe.  


Påstand 3: Klikkertrente hunder er stressa hunder:
Tja, noen klikkertrente hunder er kanskje stressa hunder. Et eller annet sted må jo påstanden komme fra. Men greier du å gjøre hunden din stressa av treningen, så må du se på hva du gjør feil, for en stressa hund er ingen god hund å trene med. Litt stress skal det så klart være, positivt stress. Hunden skal jo ønske å jobbe for det vi har å tilby, og da trenger du en viss form for stress. Dette stresset skal ikke bikke over i negativt stress. En negativt stresset hund vil være vanskeligere å trene, den vil ha langt dårligere konsentrasjonsevne og innhente læring dårlig. Derfor er det på ingen måte ønskelig å ha stressa hunder når man klikkertrener. Stresset kan dog komme om eier krever for mye av hunden. Vi må huske på at hunden ikke VET hva den skal gjøre, den er heller ikke tankeleser. Dermed kan man heller ikke forvente at hunden skal vite hva den skal gjøre etter noen få klikk. Klikket er tross alt det eneste den skal gå etter og da trenger den flere repetisjoner med klikk for riktig atferd før den kobler hva den får klikk for. Dette varierer da fra hund til hund ut i fra hvilken erfaring den har med klikkertrening. Men bottom line, klikkertrente hunden skal ikke være stresset! Da gjør du som trener noe feil i treningen. 

Påstand 4: Man venter til hunden er ferdig med å fortære søndagsmiddagen, før man klikker for at hunden gikk bort fra middagen.
Dette er selvfølgelig feil og ganske tåpelig å anta. Ja, klikkertrenere ignorerer det vi ikke vil ha og belønner det vi vil ha, men det forutsetter at VI har kontroll på forsterkeren. Når hunden spiser søndagsmiddagen, så får den en kjempebelønning. Altså spise søndagsmiddag=selvforsterkende.  Vi straffer ikke hunden for å spise søndagsmiddagen, men vi fjerner den rolig fra middagen(nå skal jeg ikke påstå at jeg hadde greid å IKKE bli sint, men sånn ideelt sett skal vi ikke det.). Så må man reflektere: Var det så lurt å sette søndagsmiddagen så lett tilgjengelig for hunden? Hva kan vi gjøre for at hunden IKKE skal ta middagen i framtiden? Kanskje hunden trenger å trene på impulskontroll og noen runder med "it's yer choice"?




Påstand 5: Klikkertrenere bruker "brannslukking" som en unskyldning for positiv straff:
For å klarere: I læringsteorien finnes det fire "operanter". Det er disse hunder lærer under når vi trener. Disse operantene sier noe om hvilke konsekvens atferden som utføres vil gi. Positiv straff er å tilføre et ubehag for å få hunden til å slutte med noe den gjør/minske sannsynligheten for at atferden gjentas i framtiden. 


I klikkertrening bruker vi som kjent ikke (positiv)straff, men vi har noe vi kaller for brannslukking og dette kan komme i form av positiv straff. Poenget med brannslukking er at det kun skal brukes i akutte situasjoner. For eksempel når hunden spiser søndagsmiddagen eller om den prøver å løpe rett ut i veien etter en katt. Da tar du tak i det du får tak i, fordi hundens helse og liv står på spill. Den straffen hunden evt. blir påført i den gitte situasjonen er for å avverge skade der og da, straffen er ikke gitt med tanke på at det skal skape læring. Læringen starter første etterpå, når man begynner med forebyggende arbeid for at det IKKE skal skje igjen. Brannslukking skal altså ikke være en unnskyldning for å bruke (positiv)straff. Det er ikke brannslukking å ta hunden i nakken fordi han stjal brødskiva med leverpostei fra tallerkenen til ungen. Det er ikke farlig om hunden fikk spise den skiva, MEN det skulle jo ikke ha skjedd. Da må man se på hva man kan gjøre for at det ikke skal skje igjen.

 

 

Påstand 6: Klikkertrente hunder tilbyr atferder til alle døgnets tider:
Dette er selvfølgelig feil. Hunder er jo ikke dummere enn at de vet når det er verdt å jobbe og når det ikke er verdt å jobbe. Nemi ville vært rimelig dum om hun begynte å tilby alt hun kunne av atferder mens jeg skriver dette blogginnlegget. Hunder gjør det som lønner seg, evt. lar være å gjøre det som ikke lønner seg. Det lønner seg ikke for Nemi å bruke energi på å tilby atferder når jeg ikke belønner henne eller har oppmerksomheten på henne. Har du derimot en hund som tilbyr alle slags atferder til alle døgnets tider, så lurer jeg litt på hvordan hundeholdet ellers er. For hunden må jo på et eller annet tidspunkt lært seg at de lønner seg å tilby atferder.

Som dere ser, så er det en del påstander, og det er sikker flere jeg ikke har kommet på. Mange av feilene klikkertreningen får skylda for er ikke selve metodikken's feil, men rett og slett trenere som ikke behersker den skikkelig eller som har missforstått noe vesentlig.

 -----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
- Har du hørt noen av disse påstandene før?
- Har du noen påstander eller fordommer mot klikkertrening? 

Video: Dyret og meg på agility-trening

For noen uker siden fullførte jeg og Nemi agilitykurs for nybegynnere. Jeg synes agility er kjempekjekt, men har vært i tvil om det er sport for Nemi i og med at hun kan bli litt høy i stress til tider. Agility er jo en ganske stressende sport, så jeg var bestemt på at så lenge Nemi greide å holde stressnivået passelig og avreagere etter løp, så skulle vi fortsette. Men ble det mye lyd og bråk på banen, så gidder vi ikke mer. Jeg har jobbet masse med å få ned stresset hennes i lydigheten, så vil ikke ødelegge det ved å trene agility.

Nemi har vist seg å være ganske flink med å håndtere sitt eget stress. Stort sett er det ikke lyd i henne. På slutten av treningen i dag kom det et par bjeff, så note to self: være flink med godbitsøk etter fullført kobinasjoner med lek som belønning. Da tror jeg det skal gå fint!

Vi trente litt agility for halvannet-to år siden når Nemi var valp da vi bodde i Bø i Telemark. Etter vi flytta til vestlandet, så ble det slutt på agilitytreningene. Jeg har ikke hatt bil før inntil nå nylig, og dermed heller ikke hatt mulighet til å reise å trene agility. Men nå, NÅ er det i boks! Men ja, nok snakk, her kommer videoen! Ha i mente at vi er nybegynnere begge to og at vi har mye å jobbe med. Spesielt meg og mine handler-skills *ler*.

Klikkertrening: Lure verktøy i treningen folk glemmer å bruke!

Vi har ikke trent målrettet lydighetstrening så lenge, ca ett år. Men på veien har jeg pukket opp noe lure vektøy å ha i kassa når man trener hund, som mange ikke kommer på å bruke. Jeg har gått konkurranselydighetskurs og holder på å fullføre klikkertrenerutdannelsen, og gjennom disse kursene har jeg fått noen gode verktøy jeg vil dele med dere.

Doggie-zen:
Doggie-zen er et verktøy som kan brukes på mange måter og områder. Formålet med doggie-zen er at hunden ser belønningen, men den må jobbe litt for den for å få lov til å ta den eller hente den. Dette handler om hundens selvkontroll og hundens evne til å jobbe med fører selv om det ligger en fristelse den virkelig har lyst på. Når man har kontroll over ting hunden virkelig har lyst på, så vil dette føre til at hunden jobber enda hardere for å oppnå den. 

Områder doggie-zen kan brukes:
For å få opp hundens motivasjon:
Det finnes mange måter å servere godbiter på, man må ikke alltid bare ta den ut av lommen og gi den rett til hunden. Å spise godbiter roer stressnivået og i noen øvelser vil vi ha litt mer driv hos hunden. Hos hunder som ikke liker å leke, er dette en knallfin måte å få opp driven og farten på hunden. Bare det å legge godbitene i en skål på avstand kan være nok til at hunden jobber hardere med deg for å få belønningen sin! Jeg har sett det flere ganger. Ta øvelsen "fri ved fot". Hunden følger etter eier, men gir ikke 100%. Ved å sette en skål med godbiter på bakken, vise hunden denne og så få hunden med i en fri ved fot bort fra skåla kan være nok til å få opp stressnivået i hunden til at den gir mer av seg selv. Når du da gir fri-signalet, så vil hunden(forhåpentligvis) spurte mot skåla og kaste i seg godbitene. Da har man gjort godbitspisingen om til en lek!

Som effektiv belønningsplassering:
Belønningsplassering er viktig for å forsterke posisjonen til hunden. Trener man f.eks. "sitt" og skal legge grunnlaget for en "bli", så er det dumt å trekke hunden ut av sitt'en med godbiten. Ved å gi godbiten slik at hunden ikke må reise seg for å spise den, får man dobbeltforsterket hunden for å sitte. Først får den klikket for å sitte, deretter blir belønningen servert mens den sitter! Selv om klikket betyr "nå kommer belønningen, øvelsen over", så kan man altså belønne hunden slik at den sannsynligvis vil bli sittende.

En annen måte å bruke doggie-zen som belønningsplassering, som jeg har brukt mye, er i fri ved fot for å få riktig posisjon. Nemi har vært fæl til å ploge(gå for langt fram og gå litt foran beina mine). Ved å legge en doggie-zen(i vårt tilfelle en kjekk draleke) til venstre for hunden, og da trekkes hunden mot leken. Går vi bort fra leken, så trekkes hunden både ut mot venstre og bakover. Doggie-zen er ofte en sterkere belønning for hunden enn om den blir servert direkte fra eier, og dermed, i tillegg til belønningsplassering, så får man forsterket den riktige posisjonen ekstra bra!

Som jackpot:
Som sagt ovenfor, har doggie-zen som regel en høyere verdi for hunden enn belønning servert rett fra eieren. Dermed er doggie-zen en glimrende mulighet til å "highlighte" de momentene i øvelsen som hunden gjør skikkelig bra! Ved å bytte på og gi godbiter rett fra lomma, kan man sende hunden i en doggie-zen med leke eller godbitskål når den jobber virkelig bra. Si at du igjen trener fri ved fot. Du sliter med at hunden ikke er så flink til å holde kontakten med deg, men tidvis kikker på omgivelsene. Da kan man belønne hos seg selv når hunden ser opp, og når hunden ser opp i flere skritt, sende den i doggie-zen. Altså virkelig gi en høy kvalitet på belønningen når hunden jobber bra. På denne måten får man oppretthold motivasjonen til hunden selv om den jobber "ok"(i stedet for å feile den), men også superbelønne når hunden jobber godt. Hunden vil da prøve å forstå hva som gir jackpot, og hva som gir "kjedelig godbit fra lomma"-belønning og du vil derfor få flere og flere jackpot-momenter.

Det finnes flere måter å sende en hund i doggie-zen. Man kan kjøre godbitskål(da med f.eks. 5-6 godbiter oppi), man kan ha leke hos en medhjelper(sende hunden i lek med kjekk person når den jobber bra), ha leke på bakken hvor du går inn og leker med hunden når den har hentet leken, eller ha medhjelper som holder godbitskålen som skryter av hunden og gjerne lager litt jagelek etter godbitene. Fantasien sette begrensninger!

Det hunden må kunne for at du kan bruke doggie-zen er at den må vente på et fri-signal. Dette kan lett læres inn ved at du setter en skål med godbiter på bakken, har hunden i bånd og venter på kontakt før du klikker og sier "vær så god". Det er viktig å passe på at hunden ikke får mulighet til å ta godbitene før du har gitt fri-signalet. Hvis ikke mister du effekten. Hunden skal lære at det er kun du som gir den lov til å hente belønningen sin. Man må huske på at doggie-zen i seg selv er en forstyrrelse, så her må man ikke gå for fort fram. Hunden skal tross alt lære at den på et eller annet tidspunkt får den belønningen den har så lyst på! Vær konsekvent med å gi hunden et fri-signal. Det er ikke ønskelig at klikket blir fri-signalt, da man vil ha mulighet til å velge mellom å belønne hunden hos seg selv og å sende den i doggie-zen. 

Omvendt lokking:
Et annet verktøy jeg vil ta fram, som i og for seg også går under doggie-zen, men som jeg velger å ta for seg selv er, omvendt lokking. Omvendt lokking er rett og slett en slags lek hvor du skal lure hunden ut av posisjon ved å holde noe hunden vil ha, foran den. Når hunden kan spillereglene, så er dette et genialt verktøy! Hunden skal altså lære seg at når en omvendt lokking-gjenstand kommer fram så går det opp et lys i hunden som sier "Hey, denne leken kan jeg. Ikke søren om jeg skal bevege en eneste muskel nå!". Poenget er at hunden kun får belønningen sin når når du sier det er greit. 


"Her gjelder det å stå stille!"

Dette kan brukes i en rekke øvelser. Det er en måte å kvalitetssikre en øvelse på. Om hunden kan ligge i fellesdekk mens baller og godbiter hagler rundt den, så er sannsynligheten for at den blir liggende når det "bare" er andre hunder som forstyrrelse, ganske stor. Poenget er å lære hunden og mestre øvelsene med mer forstyrrelser enn det vil være på en konkurranse(eller ellers i hverdagen). Det man imidlertid må huske på, er at omvendt lokking er en hjelp for hunden, så hunden må også lære seg øvelsen uten omvendt lokking også.

Jeg brukte nylig omvendt lokking på Nemi når jeg skulle lære henne å holde apporten. Lenge sleit vi med at hun spyttet den ut med en gang jeg gav den til henne. Da jeg presentere en åpen hånd med godbiter gikk det opp et lys for henne "skal jeg ha de godbitene, må jeg fryse i posisjon" og vips holdt hun apporten i flere sekunder. På den måten fikk jeg belønnet bra for at hun holdt lengre. Så fjerna jeg den omvendte lokkingen og hun kunne holde i flere sekunder da også. Det ble et hjelpemiddel for å komme over den kneika.

Omvendt lokking kan altså hjelpe hunden til å forstå at den skal holde posisjonen lenger. I stedet for å shape inn tiden den skal holde posisjonen, så kan vi jukse litt med å bruke omvendt lokking. Men som nevnt, husk på at dette er en hjelp for hunden, og den hjelpa må fjernes. Hvis hunden bare holder apporten når du holder en hånd med godbiter foran den, så kan den ikke holde apporten. Enkelt og greit.


Nemi lærer å ligge lengre i flat dekk med tennisball som omvendt lokking

Omvendt lokking kan læres inn ved å holde en hånd med godbiter foran hunden. Prøver den å ta godbitene, så lukker du hånda. Åpne den igjen når hunden trekker seg unna og gi en godbit(det kan være lurt å gi hunden godbit med den hånda du IKKE holder godbitene med). Deretter er det bare å avansere. Krev f.eks. øyekontakt mens du har godbitene synlige osv. Dette kan ta litt tid før hunden skjønner konseptet. Man kan bruke alle mulige ting som omvendt lokking, ikke bare godbiter. Jeg bruker f.eks. også en del leke som omvendt lokking. Man kan også bruke fysisk håndtering, altså at du dytter litt på hunden, trekker litt i båndet når den står osv. Ikke så mye at hunden må bryte posisjonen selvfølgelig. Ved bruk av omvendt lokking er det viktig å BARE ta fram hånda når hunden er i riktig posisjon. Tar hunden f.eks. et skritt når den skal stå, så fjernes hånda og hunden må prøve på nytt. Den får ikke lov til å jukse :)

Vi har vært på RIK-grunnkurs!

I helgen har vi vært på RIK-grunnkurs med Rolf Hegg gjennom belgerklubben i Rogaland. RIK står for Regler for Internasjonal Konkurranse. RIK-grunnkurset tar en kjapp gjennomgang av de tre deleen i sporten IPO: spor, lydighet og bitearbeid. Man er nødt til å ta dette kurset for å få lov til å trene bitearbeid med hunden og kurset følger føreren. Så må man etterpå utløse lisens på hunden.

Jeg meldte meg på kurset med blandede forventninger. Som den innbarka pølsetanta jeg er, og muligens noe fordomsfull, så var jeg spent på metodevalget på kurset. IPO er ikke kjent for en sport som er superpositiv akkurat. Jeg ble heldigvis veldig positivt overrasket. Instruktøren viste god forståelse for hundetrening i både teori og praksis og det hele var basert på at hunden skulle føle mestringsfølelse og egentlig ikke ha mulighet til å velge feil. Innlæringen er belønningsbasert og han var klar på at man kan ikke begynne å korrigere atferd før hunden faktisk KAN atferden godt nok. Hvis ikke har den ikke forutsetninger til å forstå hva som er riktig og hva som er feil. 

Innlæringen er basert på lokking, og det var jo interessant å se hvordan man lærte inn f.eks. fri ved fot med lokking, det har jeg nemlig aldri prøvd før så jeg har ikke tenkt over hvordan det fungerer i praksis. Det ble ikke oppfordret til å bruke korrigering i treningen, men heller ikke slått ned på. Som han sa "Det er det samme for meg hvordan dere gjøre det, så lenge det ikke virker mot sin hensikt". Det er mange veier til rom. Straffer du hunden for hardt eller feil(om hunden ikke har forutsetning for å forstå hva den gjorde feil og hva som er riktig), så mister du hunden. Forteller du den aldri hva som er feil, så får du heller ikke noe framgang. Det finnes mange måter å feile en hund på. Jeg feiler Nemi uten bruk av positiv straff. Jeg holder tilbake belønningen og det er nok til at hun skjønner at hun gjorde feil. 

I går jobbet vi med bitearbeid-delen, C-arbeid. Dette har jeg aldri prøvd med Nemi før, og det var veldig spennende! Nemi er ikke supersosial med mennesker, så jeg har tidligere jobbet med at hun skal få opp interessen for å leke med andre mennesker. Da hun var yngre så lekte hun ikke med andre. Så kunne hun leke med andre så lenge det var hennes leker, og i går så viste hun at hun driter i både hva slags leke det er og hvem som er i andre enden av den, bare hun får kampe, hehe. Instruktøren bekreftet også det jeg selv har tenkt på: Nemi er en travel hund. Det skulle helst ha skjedd i går. Hun går inn i en oppgave full av iver og motivasjon og skal fullføre fortest mulig for å få den belønninga si. Noe som forøvrig gjør at hun prøver seg på slurv og snarveier ganske fort, så på trening må man ha tunga beint i munnen!

Jeg fikk filmet bitedelen fra i går, så det klippet legger jeg ut. Det er ikke redigert noe mer enn at det er satt sammen til en film, så dere får se de gangene hun var ute i sin helhet. Motivasjonen og drivet er det ingenting å si på, hun er klar hun og hun gir alt. Det eneste er at hun tygger en del på leken og det er ikke bra. For den tyggingen vil man ikke ha inn i armen. Tygginga gir henne et dårligere bitt også, så når dere ser at instruktøren rykker kjapt i lina, så er det fordi hun skal holde bedre fast, hvis ikke mister hun leken. Så den delen må vi øve på. Men når hun først biter, så biter hun dypt og godt mente han :)

Nemi var jo helt i ekstase hun. Tenk å få SÅ mye belønning, uten å jobbe for det? Jeg har aldri sett henne så engasjert i lek før.

I dag var det innføring i sporarbeid og lydighet. Selve lydigheten fikk jeg ikke så mye ut av, men det er helt greit. Det var veldig basic, noe det også skal være på et slikt kurs. Men vi fikk nå vist oss fram litt og vist en alternativ måte å trene hund på, uten bruk av lokking. Spordelen var veldig kjekk, selv om det var en kort sekvens. Jeg lærte meg hvordan jeg skal introdusere Nemi til den typen spor, så nå er det bare å kjøre på og komme oss ut i marka og trene. Utfordringen i sporet, som med det meste med Nemi, er å få NED intensiteten. IPO spor er en rolig og nøye greie, ikke noe man skal rase igjennom kjappest mulig. Så masse godbiter i sporet for å roe ned den travle jenta mi, så blir det bra!

- Har du gått noen spennende kurs i det siste?

En lydighetsfilm...

Lydighet har blitt vår greie det siste året, og når vi bare blir ferdige med klikkertrenerutdannelsen, så begynner konkurransetreningen for alvor.Målet er å få starte i klasse 1 til våren, men det er et par ting jeg så apsolutt vil ha i boks før vi begir oss ut på banen og det er fellesdekken. Hun SKAL ligge i to minutter med en del forstyrrelse før jeg begynner å konkurrere. Jeg vil ikke at hun skal reise seg og potensielt ødelegge for andre under dekk. Ikke minst er jo det en selvforsterkende handling for hennes del også. 

Jeg mekka sammen en film for et par måneder siden. Vi har faktisk kommet en del lengre på de månedene. I tannvisning så får hun belønning når øvelsen  er over og jeg jobber med å holde blikket framover og ikke på Nemi under tannvisning. I fri ved fot har vi fått mye bedre venstrevendinger samt bedre fokus. Vi trente så mye på at hun IKKE skulle ploge, at vi mista hele fokuset, men nå kommer det seg :)

Schäferens (ufortjente?) rykte.

Som schäfereier hører jeg ofte mye rart når vi er ute på tur. Alt i fra et overraskende "oj, hun var jo faktisk snill!" til folk med småhunder som løfter hundene sine opp i armene mens de høylydt snakker om hvor livsfarlige og skumle schäfere er. Jeg vil tørre og påstå at Nemi i det store og hele er en fin representant for rasen i samfunnsøyne. Ikke er hun brautete eller pågående på andre hunder, hun skyr unna konflikter hvis hun har muligheten og hun verken bjeffer på folk eller hunder og hun hopper heller ikke opp på fremmede(hva hun gjør med kjentfolk og besøkende er en heeeelt annen sak).

Nemi er en hund som helst ser at hun får gå i fred. Hun er ikke interessert i å hilse på fremmede mennesker og er veldig avholden i møte med andre hunder. Noen liker hun og de kan hun leke med, de fleste behandler hun som om de er luft. Litt usikkerhet er det i bildet, både ovenfor folk og hunder, men det vises ikke på en måte som er til sjenanse for folk. Hun ignorerer. Rett og slett.

Likevel er folk diskriminerende. Jeg opplevde for en stund siden på tur i et område hvor mange lufter hundene sine at to jenter gikk langt ut i grøfta når de skulle passere oss. Jeg hadde ikke med bånd, så jeg kommanderte Nemi i utgangsstilling og bli. Der satt hun fint med full kontakt mens jentene med gneldrebikkjene passerte. Jeg hadde en hånd på ballen i lomma, lovnader om at den ville sprette fram om hun var flink. Jeg er ganske sikker på at hun ikke ensa hva som skjedde rundt henne. Ballgal som hun er. Jentene stirra skeptisk på Nemi og sa høylydt til hverandre "Åh, sånne hunder er dritskumle og farlige!" hvorpå den andre svarte noe som "ja, jeg er kjemperedd de!". Og jeg tenkte for meg selv at "jaja, greit, det er lov å være redd for hunder, men er det nødvendig å holde på på det viset?". I grunnen er det bare komisk, men også litt trist.

Nei, Nemi spiser (som regel) ikke småhunder til frokost.


Jeg har også truffet på et par som har litt usikre hunder og som unnskylder hundens oppførsel med at "Jaaa, h*n har blitt angrepet av schäfer før, så h*n er litt redd dem." som om det rettferdiggjør at deres hunder går etter min hund med tenna på tørk og knurring fra magen fordi min var så uheldig å gå forbi den, innenfor deres intimsone på 2 meter uten å vise interesse for de. Det er IKKE greit at MIN hund blir usatt for en ubehagelig situasjon, når du som eier VET at din hund ikke liker visse typer hunder. Det er verken min eller Nemi's feil at din hund er redd schäfere. 

Ryktet til schäferen er nok ikke helt ufortjent, det skal jeg gå med på. Det er mye drittbikkjer og uansvarlige eiere som verken skulle hatt schäfer og hvert fall ikke sluppet den løs. Men det gjelder alle raser. Man slipper ikke løs en hund som går etter andre hunder uprovosert, hvert fall ikke i et turområde hvor det er kjent at man treffer mye hunder. Mange schäfere jeg har møtt, har gjerne et litt dårlig språk og kan være ganske pågående. For noen hunder kan dette virke skremmende. Da har man som eier ansvar for at sin hund ikke plager andre. Dette er ikke unikt for schäferfolk. Hva med å se an hunden som kommer i stedet for å dømme den basert på rase eller utseende? Ingenting ved Nemi tilsier at hun er ute etter bråk og heller ingenting med kroppspråket hennes tilsier at hun skal være en pågående plageånd. 

Ser det ut som en hund som er ute etter bråk?


De fleste vi treffer på er hyggelige da. Mange tror Nemi er en blandingshund. Har fått høre mye rart der. Alt i fra "ja, det er husky i den der?" til ulv, buhundblanding, malleblanding og what not. Men det er greit det. Nemi ser kanskje ikke ut som en typisk schäfer. En dame sa en gang at det kunne ikke være en ren schäfer, for hun så alt for snill ut. Wæo, en snill schäfer? Må være et utskudd det. Unntaket som bekrefter regelen. Neppe. Jeg treffer flere omgjengelig og greie schäfere enn jeg treffer irriterende brøleaper. Det har med avl og ikke minst oppdragelse å gjøre. 

Såh, dere med schäfere, rottweilere, dobermann og andre "skumle" raser, vis verden hvilke flotte og veloppdragne hunder de kan være. Vær flinke til å vise hensyn. Jeg kaller f.eks. alltid inn Nemi når vi passerer folk. Setter henne i "på plass" både når vi passerer hunder og folk. Selv om jeg vet at Nemi ikke kommer til å gå bort til folk, så er det både folk som er redd hunder generelt eller bare schäfere spesielt og det respekterer jeg. Men da skal hvert fall jeg være en av dem som viser tydelig at hunden er under full kontroll.

- Har du en rase som møter av fordommer?

Klikkertrening: Den fæle apporten...

En grunnferdighet jeg har sett ganske svart på, er "holde fast". Før vi meldte oss på klikkertrenerutdannelsen, så hadde vi trent lite på å holde. Hun bærer jo på ting av seg selv, men å få det til som en øvelse, det var ikke lett. Verken jeg eller bikkja skjønte helt hvordan vi skulle få dette til, og i starten gikk det så i museskritt at jeg ble helt demotivert. Hvor lenge skal man drive og klikke for at hunden biter over en gjenstand liksom?

Utålmodig som jeg er, så gikk jeg for fort fram og det ble bare feil-klikk, tygging og en frustrert hund som ikke skjønte hva i alle dager det var jeg ville. Så vi tok en pause. En laaaang pause. Så talte jeg igjennom grunnferdigheten vi har sånn noenlunde klare og fant ut at vi manglet noen. Så da måtte jeg bite i det sure eplet og ta tak i apporteringen igjen. Og sånn ut av det blå, så skjønte Nemi greia. Jeg har ikke helt skjønt enda hvordan det hodet hennes fungerer, men noen ganger så kommer det jeg vil ha, bare rekende på ei fjøl. Vi kan ha trent i babysteps lenge, så tar vi en pause, og plutselig har hun skjønt det og hopper mange steg fram i treningsplanen. Vips! Hun er rett og slett en veldig morsom hund å jobbe med!

Jeg laget en liten filmsnutt av en mini-treningsøkt vi hadde på stuegulvet, og da holdt hun til den store gullmedaljen, uten omvendt lokking! Veldig stas. Dere som har trent på ting lenge og følt dere står på stedet hvil, dere skjønner hva jeg mener.

Vi har altså gått fra "neeeeh, skjønner ingenting!" til at hun kan holde i flere sekunder. Hun er magisk!

I hardtrening fram mot praktisk eksamen i klikkertrening!

Vi ligger for tiden i hardtrening mot praktisk eksamen, siste helgen på Klikkertrenerutdannelsen jeg går via Canis. Det har vært et lærerikt år med masse hundetrening, men akkurat NÅ kjenner jeg at jeg angrer litt. Bittelitt. Om en måned skal vi til pers og vise fram 60 grunnferdigheter på en time. Alle skal være på frivillig atferd. Vi kan hjelpe hunden i gang med en kommando, men repetisjonen teller ikke med mindre den kommer frivillig. Flere av grunnferdigheten kan hun, men ikke lenge nok. F.eks. er det fokus stående foran fører. Her skal hun stå i 5-10 sekund. Det høres ikke så lenge ut, men det er ganske lenge for en hund med lopper i rævva og som enda ikke helt er overbevist om at stå er en øvelse. 

Jeg brukte lang tid på å lære henne at stå faktisk ER noe man kan få belønning for, men for maur-i-rompa-schäferen er det vanskelig å tilby stå. I hennes hode er nemlig rygging løsningen på alle verdensproblemer. Hvordan dèt har blitt hennes default-atferd, det aner jeg ikke. For rygging har vi trent lite på! Men sånn er det nå. De fleste øvelsene går greit, men vi har et par "store stygge ulver" som ingen av oss synes er noe veldig stas å trene på. 1. stå 2. apport og 3. utgangsstilling. Utgangsstillingen jobber jeg ikke så hardt med, hun har en halvveis en som er brukbar til eksamen. Vi får heller terpe på den etter eksamen. Stå er som sagt et lite problem, i og med at hun ikke synes det er en øvelse i seg selv. Stå er ventemodus -Nemi(2). Apport har vært noe dritt å trene på. Man kan da ikke sitte stille og HOLDE et plastrør i munnen? Det blir for dumt nemlig. Og så er det mye kjekker å tygge tygge tygge for tenk. Tenner er til for å gnage med, nemlig. 

Jeg våkna i dag og tenkte "shiiiiit!" nå må vi virkelig få kommet skikkelig i gang. Jeg føler jo ikke vi kan noe! Jeg telte igjennom lista over grunnferdigheter og krysset av for de som vi kunne og de vi nesten kunne som vi kan vise på eksamen. Jeg kom til 56. Vi mangler altså 4 stykker. Nå er jeg heldigvis så heldig at jeg har en ganske smart hund, så om jeg bare vier noen økter til dagen for trening, så tar det ikke så lang tid å lære inn. Vi må bare få gjort det. Så nå skal jeg bruke tirsdagene og torsdagene når vi har fellestreninger med resten av gjengen, til å trene på det hun har lært hjemme. Vi skal legge øvelser som hun kan godt, som blant annet fri ved fot littegranne på hylla. Det er en kjent sak at det er mye kjekkere å trene på ting vi kan, enn å trene på det vi ikke er så gode på. 

I dag begynte vårt nye treningsliv. Hvert fall fram til 2. helg i november. Vi gikk i gang med stående fokus foran fører, noe som gikk ganske bra etter noen økter, før vi gikk over på apport. Møkkaapport. Nemi har for tiden blitt en racer på omvendt lokking, så hvorfor ikke prøve det på apport, sånn at jeg kanskje kunne få belønnet for LITT mer enn et nanosekund med hold? Som tenkt, så gjort, og det gikk veldig bra! Nå må jeg bare holde meg selv i nakken og ikke gå for fort fram. 

- Trener dere på noe spesielt for tiden?

Bilder: Ut på tur med klovne-Nemi

For noen dager siden gikk jeg og Nemi en tur i Sørmarka, et flott skogsområde rett i nærheten av der vi bor. Det går ofte mange folk med hunder der, men vi trakk oss litt unna den verste hundemassen og lekte oss litt med ball og kamera. 

Det er noe skikkelig snodig med fargeinstillingene på photoshopen min kontra "resten av verden" så når bildene ser perfekte ut i PS, så får de grønnskjær når jeg lagrer de på PCn og når jeg legger de ut på nettet. Så jeg må lagre bildene gulere enn det de skal være for å kompensere. Derfor har jeg gitt litt opp å redigere så mye, fordi det bare blir rart :P

Men dere som ikke er like perfeksjonister ift. bilder klarer sikkert å kose dere med bildene selv om de ser ut som de gjør :P

Når man ber Nemi om å halse, så kommer det myE morsomme resultater på kameraet:
:





Men hun kan være pen også da:
 







Vi har vært på agilitykurs i helgen!

Det har vært en travel kurshøst for meg og Nemi i år. Først helg nr. 3 på klikkertrenerutdannelsen, deretter to helger med ID-sporkurs og nå agilitykurs. Kurshøsten avsluttes med RIK-grunnkurs om to uker og deretter siste kurshelg med klikkertrenerutdannelsen, der vi skal ha praktisk eksamen og skal vise fram 60 grunnferdigheter. 

Men tilbake til overskriften, agilitykurs! Jeg har vært usikker på om agility er noe for Nemi, fordi hun fort blir høy på stress når det blir mye fart, spenning og lek, men det gikk overraskende bra i helga! Vi har noen verktøy i ermet for å holde stressnivået på et akseptabelt nivå, og det klarte vi kjempe fint!

På lørdag gikk vi igjennom alle hinderne. Hundene på kurset ble delt i to grupper, fordelt på to instruktører og tok de forskjellige hinderne 3-4 ganger, bare for å lære innlæringen. Nemi syntes bommen var litt ekkel første gangen, det er nok mye fordi den både er smal for en schäferkropp, men også fordi akkurat denne bommen var ganske vinglete. Da vi senere prøvde en mer stabil bom, så fôr hun over som om hun aldri har gjort annet. Vippa ble tatt på strak labb og tunnel var det to repetisjoner på og hun hadde dèt tunnelsuget! Nå er det å jobbe videre med at hun skal være innom feltene på felthindrene. 

I dag var det føring som sto på programmet. Nemi er LP hund, og med det så følger et veldig fokus på MEG. Så den ene gangen løp hun rett på en hinderstøtte fordi hun ikke så seg for *ler*, men det tok hun ikke så hardt. Hun var ellers kjempeflink på kombinasjonene vi tok, jeg kunne bare løpe, holde meg foran henne, og hun sugde mot hinderne uten at jeg trengte å si så mye. Kjempeflink! Går det like bra på trening, så er dette virkelig noe jeg kunne tenke meg å fortsette med. Hovedfokuset er stressnivået hennes, hun skal ikke bikke over. Må jeg jobbe mye for et bra nivå på stresset, så spørs det om vi fortsetter, men vi får se!

Jeg var jo så uheldig å bli sjuk til helga. Har gått og småhangla litt hele uka, men i helga begynte jeg å få en stygg hoste. I dag våkna jeg til at jeg hadde NULL stemme. Det eneste jeg får til er hvisking. Ingen lyd, what so ever. Det var litt utfordrende, men det funka godt med klapping i henda for å få henne med meg rundt på banen og hun hørte så godt etter på meg at hviskekommandoer fungerte helt fint. Men det ble ikke mulighet til så veldig mye spørsmål fra min side, i og med at ingen hørte hva jeg sa med mindre jeg var helt oppi de.

Dagene var lagt opp til veldig korte økter pr. hund. +/- ett minutt per hund på banen. Det gikk så fort å bytte i mellom at vi på lørdagen ikke hadde tid til å sette hundene i bilen etter hver økt. Det gav meg en glimrende mulighet til å trene ro etter hver løpeøkt, noe som gjorde at stresset var ganske lavt hver gang vi var på banen. Jeg tror det hjalp veldig. I dag ble de mer bil på hundene, da vi i stor grad slo i sammen gruppene og brukte lengre tid på banen på lengre kombinasjoner. Men ikke mer enn etpar-tre minutter pr. ekvipasje. Nemi slapper veldig godt av i bilen og hun hadde tydelig sovet mellom slagene. Kjempeflott at hun tar muligheten til å slappe av når den byr seg og ikke fortsetter å stresse i buret.

Nå er vi slitne, begge to!

Vi fikk litt mer avanserte/lengre løp på Nemi, i og med at dette faktisk ikke er helt nytt for henne. Vi trente litt AG når vi bodde i Bø, men det er rundt halvannet år siden sist hun så et AG-hinder, så litt var det å friske opp. Ble ikke noe særlig med bilder fra kurset, så legge til en video av Nemi sin AG-trening da hun var valp:

 

Men du kan si det sånn, det var et helt annet tempo på dyret i dag, enn det var på henne for halvannet år siden når denne filmen ble laget. I dag løp hun så fort at jeg bare måtte spurte av sted for å ha en liten sjans til å holde følge :)

 

- Går du mye kurs med din hund?
- Trener du agility? 

Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » November 2015

Snus i bloggen

Info

Copyright

© All form for kopiering fra bloggen er forbudt i henhold til loven om åndsverk og opphavsrett!





Norske blogger

Let i bloggen

hits