clickerdog

Vi er på Sola i helgen, og dagen i dag tilbragte Tuva og jeg sammen med Christel og hundene. Pga. sånn som Jenna og Paco er, har vi valgt å ikke la de hundene treffes. Castro derimot har Tuva blitt bestiss med! Jeg er SÅ glad, for Tuva DIGGER virkelig å være med Castro! Han er virkelig perfekt for henne. Han er leken, men alikevell flink til å dempe henne og ignorere henne.

Tuva bråkte bittelitt helt i starten av turen, men alt i alt gikk de utrolig mye bedre sammen denne gangen enn sist. Sist gang gikk også bra, men denne gangen kunne jeg virkelig se at Tuva koste seg. Hun lekte og lekte med Castro og hadde det rett og slett kjempekjekt. Godgutten Castro er jo snill tvers igjennom. Da vi kom inn, og de hadde vært inne sammen en stund, kunne Tuva faktisk ligge ved siden av Castro. Det har sånn ca. aldri skjedd med noen andre hunder. Hun har aldri ligget og slappet av så nær en annen hund før. Jeg er så stolt av henne! :D

Turen vi var på var forholdsvis kort, så det ble igrunnen bare leking når de var løse, derav mest lekebilder. Tuva ser ut som hun helst skal drepe Castro så synes bildene ble litt kule, selv om været ikke var helt på vår side. Dessuten...det er ikke bare Tuva som er forelska i Castro, jeg er rimelig betatt jeg også, han er bare så GOD i seg! Så uskyldig og herlig ^^

Mongoparret ^^

Feilberegnet litt og gikk skikkelig på trynet XD

Da vi kom inn ble Paco, Jenna og Castro satt inn på soverommet til Christel mens vi var i stua. Den siste timen ca, når alle hundene hadde slappet av litt, tok vi Castro inn i stua. Der ble det en ny lekeøkt før de var slitne og kunne posere litt sammen på sofane.

Seriøst, jeg smelter når jeg ser dette bildet her...

Jadda, som noen kanskje har lagt merke til, så er det noen blogginnlegg rundt forbi hvor hundebloggere anbefaler andre hundebloggere og skriver litt om hvorfor de liker dem osv. Jeg synes dette er et kjempebra tiltak, flott initiativ fra Marie som startet det hele! Jeg synes det er SÅ viktig å være flinke til å løfte hverandre opp, og gi hverandre ros og annerkjennelse. Jeg føler at vi på en måte har blitt et lite hundemiljø på nett, hvor vi nesten kjenner hverandre. På en måte.

Bloggene er angitt i helt random rekkefølge:

Marie og Ylva
Denne bloggen tror jeg at jeg har lest siden start. Nesten hvertfall. Husker den spennende ventetiden før CCPPen Ylva skulle komme i hus:) Marie skriver bra, tar gode bilder og er veldig kreativ i sine blogginnlegg. Blogginnleggene virker gjennomtenkte og de er spennende å lese. Det har hent flere ganger at jeg "stjeler" bloggideene hennes fordi jeg rett og slett synes de er geniale. Dette er en av dem. 

Therese og Tellus
Et ord som beskriver Therese veldig bra er: DYKTIG! Therese er skikkelig dyktig på hund. Selv om jeg bare har truffet henne en gang, er hun en person jeg anser som en av mine venner. Hun er en fantastisk følelsesperson som virkelig stiller opp. Den jobben hun gjør med Tellus, ja, den er det bare til å bøye seg i støvet for. En utrolig læringsrik blogg hvor du blir inspirert og får følelsen av at ingenting er umulig. Jeg har ofte tenkt at "Ja, Therese klarer jo Tellus, da skal hvertfall jeg klare Tuva, som ikke er en brøkdel så ille som han."  Som om ikke dette skulle være nok, tar hun jo helt utrolig flotte bilder. En blogg jeg varmt anbefaler. 

Agilityhunden
Agilityhunden drives av 3 jenter. Det jeg digger med denne bloggen er faktisk mangfoldet av hunder. Jeg synes de gjør en kjempebra jobb med å sammarbeide, alle tre. Ved at de er tre stykker som blogger, blir innleggene aldri kjedelige. Man får et inntrykk av ærlighet siden de ikke legger skjul på problemer de sliter med. I tillegg preges bloggen av gode skriveferdigheter og bra bilder. 

Chris og Odin
Odin er jo schäfer. Det er god nok grunn for meg til å lese bloggen. I tillegg til dette skriver Chris på en veldig fengende måte med en god dose humor. Man blir interessert av å lese videre når man først har begynt. I tillegg, som sagt, er jeg ganske forelsket i Odin. En skikkelig herlig hund og et prakteksemplar av rasen.

Beate og Mali
Mali er jo bare helt fengslende søt. Beate har en spesiell måte å fange hunder på bilder, det er liksom som om noe av hundens personlighet flyter ut av bildene og du blir "kjent" med dem. Hun skriver bra, får et godt inntrykk av hvordan hverdagen deres ser ut, med turer, kurs og hva det skulle være. 

Katrine og Tyson
Nå er ikke Katrine den beste til å oppdatere bloggen sin, men som dyrepleierstudent, så er det forståelig. Alikevell, siden jeg anser henne som en god venninne, synes jeg bare det er rett og rimelig å nevne henne i dette innlegget. Når hun først setter seg ned og skriver, skriver hun bra, med en god dose humor og gjennomtenkte fornuftige innlegg.

Christel, Jenna, Paco og Castro
Jeg synes også det er på sin plass å nevne Christel sin blogg. Hun er en person jeg er så heldig å ha blitt kjent med, hun og de herlige hundene hennes. Et vennskap jeg håper å ha lenge når jeg flytter bortover der til høsten. Når jeg tenker på henne og hundene, er det spesielt EN hendelse som dukker opp. Det var sist gang jeg var der, jeg fikk en telefon, men det syntes ikke hundene noe om, så de gikk sammen, alle tre og overfalt meg i sofaen og rundslikket meg. Jeg hadde seriøst ikke sjans til å komme meg løs. 2 staffer og en staffeblanding. Aggressive kamphunder? Neh, ikke en gang Tuva overfaller meg like voldsomt som de gjorde. 

Jeg kunne ha sittet til i morgen og anbefalt blogger. Det er SÅ utrolig mange flotte hundeblogger her ute, både på blogg.no og på andre plattformer i tillegg til mange andre hundefolk jeg har vært så heldig å bli kjent med. Jeg hadde ikke hatt den kunnskapen jeg har i dag, om det ikke hadde vært for dem.

Etterhvert som jeg finner interessante blogger, så legger jeg de ut i sidemenyen min under "Blogger jeg leser" så fort jeg kommer på det. Så ligger du i sidemenyen min, er du garantert at jeg leser bloggen din:)

// Tuva er litt sånn..."Herregud så mange blogger du leser! Ikke rart du er så treg med å bli med ut på tur!"
 

Jeg har ikke skrevet så fryktelig mye om dette på bloggen tror jeg, mye fordi jeg har vært veldig usikker på hvordan det skal gå og om jeg kommer til å få det til og sånt. For ikke å snakke om at jeg må finne riktig oppdretter som skal ha kull når jeg ønsker valp. Jeg er fortsatt i tidlig planleggingsfase, men jeg har hvertfall kommet så langt at det er bestemt at jeg skal ha valp, planen er å skaffe valpen første halvdel av 2013 og hvilken rase det skal være. Nemlig schäfer. De som kjenner meg, vet at jeg er ei schäferjente. Det har liksom alltid vært schäfer.

Men, på grunn av alle helseplagene med schäfer har jeg vært utrolig usikker på om jeg skal skaffe meg det. I tillegg er jeg ganske kresen på utseende, jeg liker ikke den overvinklede ryggen og hasene som går i kryss når bikkja står vanlig(jada, satt på spissen). Selv de utstillingslinjene med forholdsvis lite vinkling i forhold til andre, synes jeg er for overvinklet. Derfor gikk tankene til brukslinjet schäfer. Så kom spørsmålet: Kan jeg tilby en bruksschäfer det den trenger? Etter at jeg har snakket med folk med bruksschäfer og div. oppdrettere har jeg konkludert med at: Ja, det kan jeg. På samme måte som aktivitetsnivået til border collie er overvurdert, er også aktivitetsnivået til brukshunder overvurdert. Det er ikke snakk om verken sofasliter eller 10-timer-i-døgnet-arbeidsmaskin, men en mellomting. Konkurranselydighet, rundering, spor, triksetrening, kløving og gode turer. 

Jeg har lyst å se hvor langt vi kan komme i lydigheten samt trene rundering og andre typer søk- og sporøvelser. Det siste har jeg tenkt å begynne med Tuva til høsten. 

Det er ingen hemmelighet at det er en risikosport å kjøpe schäfer. Med en såpass syk rase skal du ha tunga beint i munnen når du leter. Jeg hadde nok aldri klart dette uten hjelp fra folk rundt meg som har god greie på schäfer, det kan jeg innrømme med en gang. Det er to kenneler som står høyt på lista mi. Den ene er Kennel LitaTill i Sverige, den andre er Kennel Vargfjell her i Norge. Jeg har vært i kontakt med begge oppdrettere pr. mail, og inntrykket mitt er veldig bra. 

Ulempen med LitaTill er at jeg har lite referanser på de, det jeg har sett og hørt virker kjempebra, men ja, litt usikker. I tillegg er dette i Sverige, noe som gjør det praktiske LITT mer tungvindt. Ikke at det egentlig spiller størst rolle, men alikevell litt. Positivt er at oppdretter er utdannet klikkerinstruktør gjennom canis, noe som gjør at vi treningsmessig er ganske likestilt om jeg skulle trenge råd. En annen positiv ting er at hun krever at valpekjøperne skal konkurrere med hundene sine og at de skal røntgenes for HD (og AD?).

Fordelen med Vargfjell er at jeg har mange flere referanser. Det er en veldig kjent kennel blant bruksschäferoppdrettere, og jeg har bare hørt positivt om dem. På siden deres står alle albue-og hofteresultater på både valpekull og foreldre, noe jeg synes er kjempepositivt. I tillegg krever de røntgen ved 15 mnd. alder og mentaltest i Sverige ved18 mnd. alder, enda noe jeg synes er positivt da dette viser at de er interessert i å kartlegge avlen sin så godt som mulig for å fremme gode, friske og mentalt bra hunder. Kennelen ligger i Kongsberg, noe som gjør det praktiske mtp. reising en hel del lettere for meg. Ulempen igjen er vel kanskje at treningsfilosofien vår ikke er helt på bølgelengde, men igjen, jeg føler jeg har et såpass godt nettverk med gode hundefolk, at lurer jeg på noe, er jeg ikke avhengig av råd fra oppdretter.

Jeg vet ikke når LitaTill skal ha neste parring, bare at det er en gang i 2013. Vargfjell skal parre sin Dunja (schäfer fra heltyske arbeidslinjer) rundt juletider i år. Så NÅR valpene er leveringsklare spiller også litt inn på hvilken oppdretter jeg velger. Innen det er tid for å hente valp, kan det godt hende det dukker opp andre interessante oppdrettere å skjekke ut. 

Endelig skal drømmen om schäfer gå i oppfyllelse. Godt og vel 10 år etter jeg tok farvell med vår kjære Nikita. Helt siden da har jeg ønsket meg schäfer igjen. 

Nikita gjemmer seg for den skumle katten vi hadde da:

Har du planer om valp i fremtiden?
Har du bestemt deg for rase?
Hva vektlegger du i en oppdretter?

Ja, så var det vår tur å få bittelitt snø. Faktisk så heldig at gradestokken har vært nede på de blå i dag slik at snøen ble liggende. Ikke at det er så mye snø at det gjør noe, men litt er bedre enn ingenting!

*sukk* jeg vil ha lysere kveldere nå! Er så lei av blåe og mørke bilder! Ikke en gang med en tur innom fotoredigeringen blir de særlig gode...Gah..

Det er ikke alltid ting her i livet går som man skulle ønske...

Vel, da bør du ta en titt på denne videoen! Jeg merker hvertfall at VI ikke har gått tom for triks vi kan trene på ihvertfall! 

Hvis du ikke er kjent med klikkertrening, anbefaler jeg deg å lese DETTE først.

Shaping brukes når du skal lære inn nye adferder. Man deler en øvelse opp i små momenter, og shaper frem en ferdig øvelse. 

Eksempel:
Du skal lære hunden din å snurre rundt. I stedet for å føre hunden i ring og belønne, så klikker du for en liten bevegelse i hode til den ene siden. Klikk hver gang hunden beveger hodet. Etterhvert vil hunden bevege hodet mer og mer, og jo mer hunden vrir hodet, jo bedre belønner du.

Shaping er et kjempepraktisk treningsverktøy. I og med at hunden selv må gjette seg frem til hva du vil den skal gjøre, så lærer den adferden mye bedre i tillegg til at den får brukt seg mye mer mentalt.

Dette høres ganske enkelt ut i teorien, og det ER ikke så fryktelig vanskelig, men det krever en hund som er godt inneforstått med hva klikkeren betyr og som skjønner at den må ta initiativ for å oppnå klikk. Det tar også litt tid å lære hunden å ta initiativ selv og å få den til å skjønne at den skal "videreutvikle" adferden den har startet på.

Har du en hund som er vant til å bli ledet til det den skal gjøre, må du lære den å tilby adferder frivillig. For å lære en hund å tilby adferder må den kunne klikk+godbit. Det jeg har gjort er å starte treningsøkten med øvelser hunden kan, for så å bli stående passiv og klikker for alt mulig. Løfte poten, snu på hodet, ta kontakt, snuse i lufta. Apsolutt alt, også adferder den kan og som er satt kommando på. På denne måten belønner du hunden for å ta initiativ. Mest sannsynlig vil den etterhvert skjønne at den oppnår belønning for NOE, men vet ikke helt hva. Den vil prøve å gjøre samme tingen flere ganger og oppnår den belønning for dette, vil den begynne å "videreutvikle" bevegelsen den startet på. Altså har du lagt grunnlaget for å shape inn en øvelse.

Når hunden skjønner at den får belønning for å ta initiativ, kan du begynne å la være å klikke for adferder du ikke vil ha. Hvis du har bestemt deg for å shape inn "snurr rundt", så lar du være å klikke de gangene hunden løfter på labben, og belønner bare når den snur på hodet. Det er dog viktig å huske på at du ikke er for rask med dette, for det skal ikke så mye til før hunden låser seg og blir frustrert når den ikke skjønner hva som forventes. Litt frustrasjon er bra, ofte er det i frustrasjon nye adferder blir til, men det må ikke gå så langt at hunden gir opp.

Det var ved hjelp av shaping jeg lærte Tuva å knurre på kommando. Jeg stilte meg passiv og ventet på at hun skulle tilby adferder. Jeg hadde satt meg et mål om å lære henne å rulle rundt. Så lå hun i dekk, og etterhvert ble hun frustrert og kom med en brummelyd av frustrasjon. Jeg begynte å klikke for brummingen, og det tok ikke lang tid før hun skjønte hva som gav belønning. Dette førte igjen til at hun begynte å pipe og småbjeffe, bare for å skjekke om det også gav belønning. Da dette ble ignorert, begynte hun å knurre igjen. Nå er Tuva relativt klikkerklok, så hun tar seg ikke bryet med å prøve videre på adferder som ikke blir belønnet. 

Jeg har filmet en (uredigert) videosnutt av en treningsøkt med Tuva hvor jeg bare belønner for selvinitiativ. Jeg trener ikke på noe spesielt akkurat her, men du kan se at hun prøver å legge seg halvveis på siden, så om jeg f.eks. ville lære henne å rulle rundt, ville dette være et ypperlig sted å starte. 

Håper det var forståelig skrevet og var til nytte. Er det noe som er uklart, er det selvfølgelig bare å si i fra!

Jeg kom meg ikke avsted til skolen i dag, og til min store glede skinte sola når jeg våkna! Da gjorde det virkelig ingenting å ha fri for min del, så jeg kasta meg ut av senga og kom meg ut på tur med Tuva. Ganske utrolig at man kan bruke 1,5 time på en tur som du fint kan bruke 20 min på. Men vi koste oss masse, og Tuva fikk virkelig utløp for energien sin. Jeg hadde med ut yndlingslekene hennes, og hun blir vist aldri lei av å "drepe" dem.

"Wow! Some crazy shit!"












"Duh, det er noen som følger etter oss!"










Flink til å gå pent i bånd ^^


Når hun trekker, stopper jeg, og hun må sette seg før hun får gå videre. Det at hun må sette seg er egentlig bare for å gjøre det enda kjedeligere å stoppe opp, som igjen fører til at hun ikke trenger så mange påminnelser før hun slutter å trekke.

Det har vært en stressende uke for meg. Jeg skulle ha oppkjøring til bil-lappen i dag, og har grua meg noe så sinnsykt! Vært skikkelig nervøs. Har kjent det som en klump i magen hver gang tankene streifet mot oppkjøringen. Jeg har hatt en oppkjøring tidligere, og da strøyk jeg. Blant annet fordi jeg ikke klare å roe meg ned og stresset veldig. Noe som førte til at jeg gjorde dumme feil jeg igrunnen kan (som å kjøre for fort!). Så jeg var veldig oppsatt på å IKKE stresse i dag. Jeg visste at det er stressnivået mitt som bestemmer om jeg stryker eller står. Jeg synes egentlig ikke det er så ille å kjøre bil. Jeg føler meg ikke HELT komfortabel med det, men det er liksom helt greit. Jeg vet jo at jeg ikke er noe ekspert, og småglipp kan fort skje. Så når det sitter en sensor ved siden av, og du er presset til å prestere og ikke kan gjøre masse småglipp så får jeg litt presentasjonsangst.

Siden stressnivået mitt ødela veldig sist, måtte jeg finne en måte å roe meg ned på. Det er blant annet derfor jeg har vært så sykt valpesyk for tiden. For hver gang jeg tenkte på oppkjøringen og kjente klumpen i magen, tenkte jeg på valpen som kommer til våren. Dagdrømmet om alt mulig for å få tankene over på noe annet. Og det funka! Når jeg satte meg i bilen i dag var jeg mye roligere enn sist. Dog vil rolig være en overdrivelse.

Og mens jeg er inne på stressnivå, så synes jeg veldig synd på de  hundene som konstant går rundt med høyt stressnivå. Jeg er helt utslitt etter en uke med dette "presset". Tenk da på de hundene som har dette hele tiden!

Sensor visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg for at jeg skulle være komfortabel. Jeg blir roligere av å snakke, få tankene bort fra at jeg ikke måtte gjøre feil osv. så vi startet å snakke om hund og hundetrening. Det er et tema jeg kan mye om, og trenger ikke konsentrere meg så veldig for å holde en OK samtale. På et tidspunkt var klumpen i magen nesten borte faktisk.

Da vi kom tilbake til trafikkstasjonen og jeg skulle få vite om jeg måtte prøve å skrape samme ytterlige 3000 for oppkjøring og kjøretimer, ble jeg nervøs igjen. Spesielt siden jeg bare kunne huske to ting jeg hadde gjort feil. Det har nemlig en del å bety om du kan si hva du har gjort feil og viser at du visste det var feil. Og da han sa at "Jaa....du kjørte mye bedre enn sist. Ble jo noen småfeil, men synes du kjørte forsvarlig, så jeg gir deg bestått." og jeg bare "Åh....herregud!" og så gav jeg han en klem XD

Mens jeg sto i skranken og skulle betale og ordne det praktiske, kom kjørelærer inn døra, og jeg bare "JEG GREIDE DET!!" og så løp jeg og gav han også en klem. Hihi. Jeg er nok ganske uttrykksfull når det kommer til sterke følelser. Både når det kommer til glede og sorg.

10 kg. er løftet av skuldrene mine og jeg har endelig bil-lappen. Det gjør det hele SÅ mye lettere! Bil blir det ikke med det første, men det er så utrolig greit å ha det overstått! Jeg er så happy!

Det har vært en veldig kjekk læretid. Jeg kunne ikke vært mer heldig med kjørelæreren, han er bare helt fantastisk! Nesten litt trist at det er over...men bare nesten.

// Hadde jeg vært en hund, hadde jeg sikkert tatt en seiersrunde med yndlingsleken min!

Tuva elsker å leke. Leke med seg selv, leke alene med leker, leke med folk, leke med hunder, alt er kjempegøy! Håper hun aldri vokser i fra det. Hun er stikk motsatt av Dennis, som ikke lekte i det hele tatt. 

Jeg la meg ned på stuegulvet, noe jeg av og til gjør, synes igrunnen det er litt deilig av og til, hihi. Tuva kom som vanlig smygende så fort hun sanser at hun kan oppnå kos og oppmerksomhet. Hun begynte å lekebite litt i hånda mi, og jeg er i grunnen veldig glad i å leke med hunder. Må dog begrense det litt inne, for Tuva blir helt propell om hun får lov, hehe. Merket at hun mot slutten begynte å gire seg litt opp, beit hardere, så da avbrøt jeg.

Hun er nå bra søt da ^^

Pene tenner hvertfall!


Pøbeldyret mitt ^^ Tuva kan igrunnen bare la være å legge av seg noen av valpestrekene sine...