clickerdog

I dag er siste dagen på Sola, og vi tok turen til Solastranden. Skinnende sol og varmt. Rene sydenfeelingen! Tuva sjarmerte flere turgåere i senk med sine sprett og sprell i vannet. Innkallingen var fantastisk og hun holdt seg rett i nærheten av meg. Løp ikke bort til verken hunder eller folk, selv om det var mange folk på stranden. Jeg er nok litt dårlig til å overholde båndtvangen, men jeg føler jeg har ganske så god kontroll på henne. Når jeg bruker leker som belønning, har jeg hennes fulle oppmerksomhet.

Skitten hund much?

Som jeg sa, så er jeg på Sola i helgen. Og da må vi på den obligatoriske turen med Christel og en av hundene hennes. Tuva har enda litt løpetid igjen, så det ble Paco denne gangen også. Hele turen gikk så og si problemfri. De røyk sammen to ganger. Første gangen helt i starten før Tuva fikk roet seg ned litt, og andre gangen pga. Tuva prøvde å ta en pinne som Paco hadde. Da satte han henne skikkelig på plass. Etter dette var det som om ingenting hadde skjedd. Tuva skjønte at Paco måtte få ha pinnene sine i fred, og begge to ble om enn enda flinkere til å respektere hverandres "eiendeler". 

Siste halvdel av turen var Tuva så rolig at alt bare var en fryd. Like rolig som hun er på en tur vi går på alene. Kjempedeilig!

Paco har så pene øyne ^^

I går var jeg så heldig å få besøke noen 7 uker gamle puddelvalper i går. Selv om ikke puddel er en rase jeg kunne tenke meg, så kan man ikke la være å bli forelsket i disse små og i tillegg bli noe vanvittig valpesyk.

Bildene er så og si uredigerte, da jeg jeg er på Sola og ikke orker å bruke tid på å ta de igjennon photoshop.

Uten å være FOR sikker, så tror jeg dette er den første(eller en av de første) partycolor-pudlene som er født i Norge.

Hun heter Hera, og det er faktisk læreren min som skal få henne!

Ja, da var det atter 17. mai. Klok av skade fra i fjor ble Tuva hjemme i år. Været viste seg fra sin mindre gode side, med regn og et tungt, grått skydekke. Jeg var oppe  en liten time i sentrum for å gå  i barnetoget med noen andre russ, før jeg bare gikk hjem. Ikke noe koselig å vandre rundt når det regner. 

Noen ørsmå glimt av sol tittet frem mellom regndråpene, og jeg benyttet oppholdsværet til å få tatt noen 17.mai bilder av Tuva. Lillepus kom også å ville være med. Dog ikke like sammarbeidsvillig som Tuva, hihi

"Pinne er pinne, ikke sant? Pinner skal tygges på..."






"Og vi kaster luene, for nå er russetiden over!"




"Så ut som du hadde ei veldig god skinke i hånda altså!"


"Veldig, veeeldig god!"


"Give it to me!!"

Mens noen jobber hardt for skinkebiten, tar andre det fullstendig chill...

I dag kom endelig ID-brikkene i posten som jeg har ventet på! Det er 7 ID-brikker med Tuvas navn på og mitt nr. på. Nå kan jeg endelig slippe å måtte bytte navnebrikka fra det ene halsbåndet/selen til den andre. Nå kan jeg sette brikkene på de halsbåndene/selene jeg bruker mest, og Tuva vil alltid være merket! Min største skrekk er at hun skal forsvinne for meg en dag. Og selv om hun er chip-merket, er det ikke alle som tar seg bryet med å få scannet hunden! Med navnebrikke i halsbåndet/selen, kan folk lett nå meg om de skulle finne henne.

Jeg betalte 91 kr. inkl. frakt for disse 7 brikkene. Kjøper du 4, får du 3 gratis på  kjøpet!

Jeg kommer kanskje til å tråkke på noens tær nå, men jeg mener dette er et emne som er viktig å ta opp og opplyse folk om.

Det å importere en gatehund fra Romania, Spania, Ungarn og gudene vet hvorfra, har blitt veldig populært i Norge. Siden 2004 har gatehundimport eksplodert i Norge. Vi ser på hunder som står på store kenneler(shelter) under forkastelige forhold. På rekke og rad med skitne hundehus og i korte kjettinger. Eller hunder i små kennelbur som stirrer opp i kameraet med triste, store øyne. Klart det skjærer i et i hjerte hos skandinaviske dyrevenner. Selvfølgelig gjør det det. Ingen liker å se dyr lide.


//: Illustrasjonbilde lånt fra NOAH. 

MEN. Det er et stort men. Dette er land som har mange sykdommer på hunder som vi i Norge har vært så heldige å bli skånet for. I Norge har vi faktisk veldig lite farlige sykdommer hunder kan få, i forhold til mange andre land. Nettopp pga. veldig strenge import-regler. Siden vi er med i EØS, er vi nødt til å følge EUs regler for import av dyr og reglene er ikke like strenge som før.

Hele tiden smugles det hunder over grensen, miniatyrhunder fra valpefabrikker, som utgjør en sto helserissiko for hundene i Norge og for ikke å snakke om andre dyr i naturen som kan bli smittet. Gang på gang blir organisasjoner som etter sigende driver med seriøs adopsjon av gatehunder tatt og veterinærattester forfalsket. Hunder kan da komme til Norge med "usynlige" sykdommer som kan bli fatale for Norske kjæledyr og Norsk vilt. Er det dette vi vil?

I følge Noah finnes det ca 3 millioner gatehunder i bare Romania. Og stadig flere dumpes. I Norge adopteres det kanskje noen titals gatehunder fra forskjellige land, en bitteliten dråpe i havet. Argumentene som blir fremlagt da er at den ENE hunden som blir reddet, får et bedre liv. Joda, så klart. Men er et hundeliv, eller kanskje 100 hundeliv, verdt spredning av sykdommer vi har vært skjermet for her i nord? Sykdommer som kan ta livet av mange norske hunder. 

Tanken bak adopsjon fra utlandet er selvfølgelig god, og er gjort i beste mening, men jeg tror ikke alle er klar over den helserisikoen de er med på å bidra til. Jeg skjønner godt at folk vil hjelpe. Men det er mange hunder i Norge som også trenger et nytt hjem. Argumentasjonen jeg ofte møter på dette området, er at hunder fra utlandet lever under mye verre forhold enn det norske omplasseringshunder gjør, og det er helt sant, men et hundeliv er et hundeliv, ikke sant? Alle hunder er like mye verdt. Det samme gjelder hunder i Romania og andre slike land. 

Min mening er at vil man hjelpe gatehunder, så kan man heller gi et pengebidrag til organisasjoner man stoler på. For hundre kroner kommer du mye lengre i Romania enn du gjør i Norge. Jeg har forstått det slik at det er vanskelig å få adoptert bort gatehunder i sine hjemland, noe som er forståelig med tanke på alt av sykdommer hundene kan ha snappet opp på gaten, mange av sykdommene kan også smittes over på mennesker. Jeg er kanskje kynisk nå, men jeg mener at en død hund lider ikke. Så en måte å redde gatehunder fra det harde gatelivet, hvor folk gjerne sparker etter de og gjør andre stygge ting med de, så kan de avlives. Hvis jeg skal støtte noe i forhold til gatehunder, så tror jeg det må være en human avliving faktisk. Samt prøve å endre folks holdninger til dyr. 

Pga. at vi er med i EØS er det veldig få krav til hva en hund må være vaksinert mot for å få komme inn i landet. Det eneste de må behandles mot, er bendelorm og må ha tatt rabies-vaksine. Det er nå også lov å importere valper under 3. mnd så sant de har fått rabies-vaksine, og bare det. Vi er derfor likevell utsatt for mange parasittsykdommer. Til tross for at hunden har gyldig pass og tatt de nødvendige vaksinene før de forlater sitt hjemland, kan de fortsatt ha parasittsykdommer som babesiose, leishmanniose, hjerteorm, bendelorm-arter og spolormarter samt nye flått-typer med seg. Babesiose er svært utbredt i Romania og gjør at hundene dør utblødde og med total organsvikt.


//: Illustrasjonsbilde lånt fra NRK.no 

• Norges veterinærhøgskole melder om ny parasittsykdom i Norge, funnet på gatehund fra Romania: "Denne uken ble parasitten Linguatula serrata (tungeorm) påvist i Norge for første gang. Parasitten ble funnet på en gatehund som var hentet fra Romania til Norge."
• Veterinærinstituttet i Norge mener importen av gatehunder utgjør en helserissiko for både hunder og mennesker. 
• Både NKK og Mattilsynet advarer mot import av gatehunder til Norge. 
• Veterinærinstituttet har også funnet hjerteorm og ny flått-art på importerte hunder.

Med disse ord avslutter jeg med følgende spørsmål: Er det verdt det? Tenk på den skaden dette kan påføre våre elskede firbente, for ikke å snakke om den Norske fauna!

- Hva mener DU om import av gatehunder?

Ble inspirert av CCKira sitt innlegg om ting vi ikke visste om Kira, at jeg ville skrive et selv om Tuva!

1. Da Tuva var liten valp, ble hun gitt bort til den første og beste som meldte seg. Både hun og søsknene hennes var uønsket hos "oppdretteren" og h*n ville bare bli kvitt dem.

2. Tuva er verdens størtse mammadalt. Noe hun ikke legger skjul på. Er jeg tilstede i rommet, er det bare mitt fang som duger. Hos de fleste kan hun ta seg en koserunde på fanget, men hos meg legger hun seg til å sove. 

3. Når jeg ikke er hjemme, tilbringer hun mest tid i senga mi på rommet mitt, uavhengig om hun er alene hjemme eller om foreldrene mine er hjemme. 

4. Tuva er en B-hund. Akkurat som sin matmor. Vi liker å sove, og sover glatt 13-14 timer i strekk etter en hard skoleuke. Hun står opp når jeg står opp kl. 6 og går å legger seg når jeg har dratt. Da blir hun gjerne liggende til 11-12 tiden før hun kommer ned igjen. Hun er veldig kveldstrøtt, så når klokka passerer 10, begynner hun å mase om at vi skal legge oss.

5. Tuva er ei skikkelig gneldrebikkje når det ringer på. Dette kommer selvsagt av usikkerhet, men en kan jo bli litt oppgitt av og til. Det hun gjør, er at hun løper til døren når det ringer på, for så å løpe inn i stuen igjen når vi åpner. Og da står hun i stua og bjeffer og tørr ikke komme ut i gangen for å se hvem som har kommet før vi roper på henne.

6. Tuva har litt matforsvar, ikke mye, men nok til at hun stivner om noen nærmer seg maten hennes. Hun har knurret på meg en gang, og det var når jeg i "full panikk" prøvde å bryte opp munnen hennes fordi hun fikk tak i et kyllingbein. Da unnslapp det et nesten helt lydløst lite knurr. Utenom det blir hun bare stiv i kroppen og KAN finne på å nappe. Hun får derfor ha mat og bein i fred.

7. Tuva synes kopper er ganske skummelt. Har man en kopp, f.eks. med kaffe, og viser den til henne, så trekker hun seg unna.

8. Støvsugeren er ikke så skummel, den må man bare flytte seg litt for. Moppen derimot, den har hoggtenner og det går ikke an å oppholde seg i samme etasje når den tas i bruk.

9. Tuva har sovet i enten min eller foreldrene mine sin seng hver natt siden jeg fikk henne for 1,5 år siden utenom en natt, den første natten hun fikk løpetid og jeg ikke hadde tispetruse på henne. Da peip hun hele natta og det orket jeg ikke igjen. Nå hadde det sikkert gått bedre i dag, men jeg liker å ha hund i senga jeg:)

10. De nettene hun sover hos foreldrene mine, som ikke er så ofte, så kommer hun vanligvis inn til meg midt på natta og legger seg hos meg. Hun pleier også å prøve og sparke stefar min ut av senga. Hun presser han lengre og lengre ut, før han går og legger seg på et annet rom, haha. Når hun ligger hos meg, gjør hun aldri det. Da ligger hun som en smal strek langs veggen nede i fotenden.

Sommerværet fortsetter og dagene nytes ute i det flotte været...

Jeg skjønner mer og mer hvorfor folk synes Lillepus ser skummel ut...

Den som sover, synder ikke 

Noen ganger funderer jeg på hvordan ting ville vært om jeg ikke valgte Tuva. Tenk om hun ikke hadde ligget ute på finn.no akkurat da. Tenk om vi hadde fått svar fra Dyrebeskyttelsen og overtatt den hunden vi var interessert i der? Tenk om jeg hadde brukt fornuften i stedet for hjertet da jeg traff Tuva første gangen? Tenk om jeg hadde forstått det jeg las i finn-annonsen hennes og ikke tatt på meg skylappene fordi jeg savnet så inderlig å ha hund?

Jeg angrer ikke på at jeg valgte Tuva, missforstå meg rett. Men etter Dennis, så bestemte jeg meg for at neste hund skulle være en godt fungerende hund uten problemadferder. Jeg følte meg ferdig med å ha en stressa og hundeagressiv hund. Tuva er ikke noe jeg ville karakterisere som en problemhund. Min definisjon av en problemhund, er en hund som gjør hverdagen vanskelig for eieren. Det gjør ikke Tuva. Hun har sitt å stri med, men ikke mer enn at jeg enkelt kan la være å sette henne i de situasjonene hun trenger trening i, og hun oppfører seg som en "normal" hund. 

Jeg har grått mine modige frustrasjonstårer over Tuva, og noen ganger vært på randen av å gi opp når ting sto på som verst, men det har alltid ordnet seg. I siste sekund har hun plutselig hatt forbedring og ting ble med ett lysere. For når alt kommer til alt; så hadde jeg antagelig ikke lært så mye om stress og usikkerhet hvis det ikke var for henne. Jeg hadde heller ikke fått den fantastiske mestringsfølelsen som kommer når vi ENDELIG får det til. Jeg hadde ikke fått småproblemer som mange andre hunder tar på strak arm, sånn som f.eks. det at Tuva var livredd klikkeren i starten. 

Jeg har lært mye av å ha Tuva og jeg angrer ikke. Hun er babyen min, øyestenen min. Men noen ganger....så undrer jeg på hvordan jeg ville vært i dag om jeg hadde valgt en mer velfungerende hund. Og hvor ville Tuva ha endt opp? Ville hun hatt det bra der? Ville hun ha fått tilstrekkelig trening og tilretteleggelse for å komme over det hun synes er skummelt? Nei, jeg vet ikke. Kanskje det var sjebnen at hun skulle komme til meg. Match made in heaven? Hun er hvert fall  veldig spesiell for meg og jeg kommer aldri til å gi henne fra meg. Vi er så knyttet til hverandre. I tillegg så vet jeg ikke hvordan hun ville taklet en omplassering til. Eller....jeg vet ikke hvordan JEG ville takle en omplassering til. Jeg har omplassert en gang. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort, nest etter å avlive en hund.

Hun har slike øyne....sånne som ser RETT inn i hjertet...og brenner seg fast.

I dag har venninna mi og hennes australian shepherd, Chessie vært på tur. Vi var litt tvilende, siden Tuva og Chessie tidligere ikke har gått så godt overens, men siden Tuva har hatt så fin fremgang med andre hunder, så hadde jeg litt lyst å prøve. Siden vi nå er hjemme, så bråkte Tuva en del da vi møtte dem i bånd først. Dette gjør hun bare her hjemme i bygda, ikke når vi er i Stavanger og sånt. Det er rett og slett en uvane hun har lagt seg til. 

Hun roet seg raskt i båndet, mesteparten av turen dro hun faktisk ikke i det hele tatt. Da vi slapp dem i rekedal, viste jeg tydelig Tuva at jeg hadde godbiter. Det gjør at jeg har litt ekstra god kontroll på henne. Dette brukes i situasjoner hvor konflikter KAN oppstå, som f.eks, om de står for lenge stille og lukter på hverandre. Siden begge hundene er litt usikre på hverandre, så skal det ikke mer enn et knurr til før de braker sammen. Chessie er kanskje spesielt usikker på Tuva, siden hun har fulgt Tuvas utvikling fra jeg fikk henne omtrent. Jeg tror aldri jeg glemmer første turen de var på. Tuva spratt rundt henne, bjeffet, nappet henne i pelsen og var helt spinnvill og gal. Chessie knurret, glefset, dengte henne i bakken. Det var med andre ord mye konflikter dem i mellom det første året jeg hadde Tuva.

Nå som Tuva har vært mye sammen med hunder som ikke ønsker lek, og som er flinke til å bruke språket sitt, har Tuva også blitt flink på språk. Ved at jeg avbrøt dem før det utviklet seg til noen konflikter, fikk Tuva igjen erfare at språket hennes virket. Jeg så spesielt tydelig i dag at hun brukte mye dempende signaler. Det var en gang de røyk sammen, og det var da jeg kasta noe småstein uti vannet for at Tuva skulle kjøle seg ned litt. Jeg la ikke merke til at Chessie kom opp bak meg. Chessie har et veldig ressursforsvar og takler ikke at andre hunder har pinner, jager noe som blir kastet osv. så hun røyk på Tuva når Tuva prøvde å fange en stein jeg kastet til henne. Det spesielle var at først svarte Tuva igjen, så ble hun bare stående helt stille mens Chessie var på ryggen. Litt sånn at hun merket at jeg tok over og dro Chessie bort fra henne.

Normalt sett (uti fra tidligere erfaringer med konflikter med de to hundene) ville de gått å småmurret på hverandre etterpå. Men det skjedde ikke. Så fort ressursen forsvant, gikk de rundt hverandre og snuste som om ingenting hadde skjedd. Tuva var generelt kjempeflink. Ingen ta-løpefart-å-krasje-inn-i-siden på Chessie, ingen særlig stress. Jeg kunne se på Tuva at hun var litt "stiv" i den forstand at hun ikke HELT stolte på Chessie, noe hun egentlig har grunn til. Og Chessie var nok også litt småstiv i kroppspråket hun også, men de omgikk hverandre veldig fint, dempet hverandre og respekterte hverandre. 

Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av veslejenta mi akkurat nå. Hun har i lengre tider vært SÅ flink! Vi har hatt skikkelig god fremgang de siste månedene og jeg merker at vi virkelig begynner å få bukt med usikkerheten hennes. Hun stresser mye mindre, tenner ikke like fort, BRUKER språket sitt til å kommunisere og tar seg tid til å lese den andre hunden. Dette er virkelig stort for oss, for akkurat dette med andre hunder er noe vi har slitt med fra dag en med skyhøyt stress og umulig å få kontakt med.

Chessie demper ved å snu hodet til siden:

Tuva på sin side demper ved å snuse i bakken...

Tuva prøver seg på å snuse Chessie i rumpa, begge er litt stive i kroppspråket og jeg avbrøt senansen like etterpå for å unngå konflikter.

Fortsatt litt stive. Det er dog fin trening for begge å snuse litt på hverandre og oppleve at det går bra, men jeg trenger fortsatt å avbryte dem for at det ikke skal bli knurring.

Tuva har et lite godbitsøk..

Chessie fikk også et godbitsøk lengre borte

Chessie er forresten den heldige som får teste ut selen jeg fikk fra Alphadog :) Satt kjempebra på henne.